Raskere tilgang enn browser!
6 relasjoner: Berenike IV Epifaneia, De britiske øyer, Julius Cæsar, Marcus Licinius Crassus, Pompeius, Tigranes II av Armenia.
Berenike IV Epifaneia
Berenike IV Epifaneia (gresk: Βερενίκη; født ca. 76 f.Kr., død juli 55 f.Kr.) var dronning av det ptolemeiske kongedømme i Egypt. Hun var datter av Ptolemaios XII Auletes og antagelig av Kleopatra V Tryfaena, og var søster av Kleopatra VII, Arsinoe IV, Ptolemaios XIII og Ptolemaios XIV. I år 58 f.Kr. underla Roma seg Kypros som til da var styrt av en bror av Ptolemaios XII Auletes, og det brøt ut opptøyer i hovedstaden Alexandria i raseri over kongens pro-romerske politikk og høye skatter som gikk til å betale bestikkelser til romerne. Auletes ble tvunget til å flykte i september samme år og de nye herskerne i Egypt er dronningmoren Kleopatra V Tryfaena og datteren Berenike IV Epifaneia. StrabonStrabon 12.3.34 og 17.1.11 hevdet at hun var den eneste legitime datteren av Auletes. Det utsagnet er tvilsomt med tanke på hennes øvrige søstre og er derfor ikke særlig troverdig utsagn. Et bedre bevis er at hun ble akseptert av befolkningen i Alexandria som dronning. Det er også hevdet at hun var svært glad i mote og luksus, og således var ansvarlig for økte utgifter, men det kan gjerne være sladder grunnet at hun var en kvinne. Auletes og den senere så berømte datteren Kleopatra VII flyktet til Roma for å skaffe romersk militær og økonomisk hjelp til å gjenvinne tronen i Egypt. Det synes som om Kleopatra V Tryfaena forsvinner i 57 f.Kr. da det ikke finnes referanser om henne etter dette året. Det kan bety at Berenike IV Epifaneia, da rundt tyve år, fikk henne drept for å kunne styre som enehersker. At kvinne skal kunne herske alene er utenkelig. Hun var forventet å gifte seg og få en mann som medregent. Da hun ikke ville det, forsøkte hennes konsuler å tvinge henne til å gifte seg med prins Selevkos VII Kybiosaktes, en annen prins av det forgangne Selevkideriket, sønn av Antiokos X Eusebes og ptolemeiske Kleopatra Selene I. Hun løste problemet ved å få ham kvalt kort tid etter bryllupet og forble således alene om makten. Det var offentlig frykt i Alexandria at det ptolemeiske styre ville gå i oppløsning grunnet hennes stahet. Det ble ført flere forhandlinger om ekteskap til mulige kandidater. En av dem var Filip II Filorhomaios, den detroniserte og siste kongen av Selevkideriket øst for Egypt, som ønsket å overta den ptolemeiske tronen i Egypt ved å gifte seg med Berenike IV, men den romerske guvernøren i Syria, Aulus Gabinius, satte en stopper for disse planene., Livius.org En ny ektemann ble funnet, Archelaos, en yppersteprest fra Komana i Kappadokia, men han ble ikke medregent. Han hadde blitt utpekt til sin religiøse posisjon av den romerske hærføreren Pompeius, og hevdet selv å være en sønn av Mitridates VI av Pontos og således kongelig. Den greske historikeren Strabon skrev at hans far var en Archelaos, en general av Mitridates VI fra den første mitridatiske krig som hadde hoppet av til romerne. Vinteren 56/55 f.Kr. gikk Aulus Gabinius med på å støtte Ptolemaios XII Auletes etter en stor bestikkelse. Den romerske hæren invaderte Egypt fra Midtøsten og antagelig i mars samme år sto Auletes igjen i Alexandria. I juni ble Epifaneia halshogd. Hennes ektefelle Archelaos, som tidligere hadde vært en venn av romerne og særlig Pompeius, døde i kamp mot romerne.
Ny!!: 55 f.Kr. og Berenike IV Epifaneia · Se mer »
De britiske øyer
De britiske øyer er en øygruppe utenfor den vestlige kysten av Europa bestående av øyene Storbritannia, Irland og over mindre tilliggende øyer.
Ny!!: 55 f.Kr. og De britiske øyer · Se mer »
Julius Cæsar
Gaius Julius Cæsar (på klassisk latin skrevet GAIVS IVLIVS CAESAR, klassisk latinsk uttale muligens, født 12. eller 13. juli 100 f.Kr. i Roma, død 15. mars 44 f.Kr. i Roma) var en romersk militær leder, politiker, forfatter og diktator. Han spilte en viktig og avgjørende rolle i den gradvise overgangen fra den romerske republikk til Romerriket og keiserdømmet. Selv var han ikke keiser, men hadde sine embeter innenfor rammen av republikken. I år 60 f.Kr. gikk Cæsar i en politisk allianse, det første triumvirat, med Crassus og Pompeius og kom til å dominere romersk politikk i flere år. Deres forsøk på å samle makt via populistisk taktikk, ble motarbeidet av det romerske senatet som ble ledet av en konservativ elite. Blant dem Cato den yngre med jevnlig støtte fra Cicero. Med Cæsars erobring av Gallia, dagens Frankrike og Belgia, nådde den romerske republikken frem til atlanterhavskysten og Nordsjøen. I år 55 f.Kr. ledet han den første invasjonen av Britannia. Disse bedriftene ga ham en enestående militær makt og truet å formørke Pompeius' rang. Maktbalansen ble ytterligere forstyrret ved Crassus' død i år 53 f.Kr. Politisk omgruppering i Roma, førte til sist til en stillingskrig mellom Cæsar og Pompeius, hvor den sistnevnte tok saken opp i senatet. Beordret av senatet om å stå til rette for ulike anklager, marsjerte Cæsar fra Gallia til Italia med sine legionærer, krysset elven Rubicon i 49 f.Kr. Det utløste en borgerkrig, hvor Julius Cæsar til sist sto igjen som den uovertrufne lederen av den romerske verden. Etter å ha tatt kontroll over styringen, begynte han med omfattende reformer av det romerske samfunn og regjeringen. Han sentraliserte republikkens byråkrati og ble til sist proklamert «diktator til evig tid». En gruppe med senatorer, ledet av Marcus Junius Brutus, snikmyrdet diktatoren på dagen Idus martiae, den 15. mars 44 f.Kr.. Dette i håp om å gjeninnføre republikken. Imidlertid ble resultatet borgerkriger, som endte med et keiserdømme under Cæsars adopterte arving Octavius, senere kjent som keiser Augustus. Mye av Cæsars liv er kjent fra hans egne redegjørelser av sine militære bedrifter, og fra andre samtidige kilder, hovedsakelig Ciceros brev og taler, samt historieskrivningen til Sallustius. De eldste biografiene om Cæsar av Suetonius og Plutark, er også viktige kilder. Cæsars egne tekster, som hans bok om krigen i Gallia, De Bello Gallico (gallerkrigen), er på grunn av sitt stilrene språk fortsatt standardpensum for begynnerkurs i latin. Hans liv har også vært inspirasjon til en rekke kunstverk, som Shakespeares skuespill Julius Cæsar, foruten også en rekke skjønnlitterære bøker og populære filmer.
Ny!!: 55 f.Kr. og Julius Cæsar · Se mer »
Marcus Licinius Crassus
Marcus Licinius Crassus (latin M·LICINIVS·P·F·P·N·CRASSVS, født 115 f.Kr., død 53 f.Kr.) var en romersk general og politiker, mest kjent for å ha slått ned slaveopprøret til Spartacus og sin delaktighet i det første triumvirat sammen med Cæsar og Pompeius.
Ny!!: 55 f.Kr. og Marcus Licinius Crassus · Se mer »
Pompeius
Gnaeus Pompeius Magnus (Latin: CN•POMPEIVS•CN•F•SEX•N•MAGNVS) (født 29. september 106 f.Kr., død 28. september 48 f.Kr.) var en fremstående og ambisiøs romersk militær leder, provinsguvernør og politiker i det 100-tallet f.Kr.. Han kom fra en rik italiensk provinsiell bakgrunn og hans far hadde vært den første som etablerte familien blant den romerske adelen. Pompeius' umiddelbare suksess som general mens han fortsatt var svært ung gjorde det mulig å avansere direkte til hans første konsulskap uten å møte de normale kravene for posisjonen. Pompeius utmerket seg første gang som militær leder under Sullas diktatorstyre. For sine militære triumfer fikk han tilnavnet «Magnus» («den store»). Han var konsul tre ganger og feiret tre triumfer. Pompeius bidro deretter til å slå ned Spartacus' slaveopprør. For å styrke sin stilling ytterligere allierte Pompeius seg med Julius Cæsar og Marcus Crassus i det første triumvirat. Avtalen ble forseglet da Pompeius giftet seg med Cæsars eneste datter, Julia. Triumviratet ble imidlertid kortvarig; etter at Crassus ble drept i slag i 53 f.Kr., prøvde Pompeius å utmanøvrere Cæsar for å få kontroll over republikken. Dette utløste en borgerkrig mellom Cæsar og Pompeius. Krigen endte i slaget ved Farsalos der Pompeius ble slått og måtte flykte til Egypt. Der ble Pompeius forrådt og drept av Ptolemaios XIII av Egypt.
Ny!!: 55 f.Kr. og Pompeius · Se mer »
Tigranes II av Armenia
Tigranes II (hersket 95–56 f.Kr.), også kalt Tigranes den store, var konge av Oldtidens kongedømme Armenia.
