Raskere tilgang enn browser!
22 relasjoner: Båtdrag, Diadokene, Diktator (romersk), Diogenes Laertios, Diolkos, Egeerhavet, Hellas, Julius Cæsar, Kanal (farvann), Keiser, Korint, Korintbukta, Korinteidet, NASA Earth Observatory, Nero, Panamakanalen, Peloponnes, Saroniabukta, Suezkanalen, Sveton, Tyrann, 7. århundre f.Kr..
Båtdrag
Liten jernbane som båtdrag i USA, 1932.. Båtdrag eller dragsted, NAOB er steder, særlige eldre tider, hvor båter og skip i tidligere tider ble dratt over et eid mellom to fjorder eller andre vannveier for å forkorte reiseavstanden eller for å unngå farlige farvann.
Ny!!: Korintkanalen og Båtdrag · Se mer »
Diadokene
Aleksander den store Diadokene er en samlebetegnelse for de hærførerne og statsmennene som etterfulgte Aleksander den store i begynnelsen av den hellenistiske perioden i antikken.
Ny!!: Korintkanalen og Diadokene · Se mer »
Diktator (romersk)
Diktator (latin: «en som dikterer» (gir ordre); formen er en frekventativ av dicere, «å si» med et nomen agentis (et ord som er avledet av et annet som betegner en handling), det vil si «en som sier/befaler gjentatte ganger». I den romerske republikk var det en ekstraordinær magistratstilling. Andre magistrater ble underordnet vedkommende og retten til plebeiernes tribuner til å nedlegge veto mot hans beslutninger var meget begrenset. Diktatoren ble offisielt betegnet som Magister Populi, «herren over folket», Praetor Maximus, «den suverene pretor», og Magister Peditum, «herren over infanteriet». Diktatoren ble utnevnt i krisetider i stilling som gav ham absolutt makt i republikken, makt lik keiseren fikk i Romerriket. Forskjellen lå i at diktatoren kun hadde regjeringstid (imperium) i seks måneder. Diktatoren var unntaket av kollegialitetet (hver magistrat hadde en eller flere likestilte kollegaer med lik makt), som var en av grunnstenene i den romerske republikken. Det kunne aldri være mer enn én diktator utnevnt, og diktatoren kunne ikke bli stilt til rettslig ansvar for sine handlinger. Imidlertid, for å forhindre diktaturet fra å true selve staten ble det også pålagt klare begrensninger på diktatorens makt: en diktator kunne bare handle innenfor hans påtenkte sfære av autoritet, og han var forpliktet til å oppgi sin posisjon straks hans utnevnte oppgave hadde blitt oppnådd, eller at maktposisjonen uansett ble avsluttet innen seks måneder. Diktatorer ble jevnlig utnevnt fra republikkens eldste perioder og fram til andre punerkrig. Posisjonen gikk da inn i bero uten innehaver for mer enn et århundre fram til det ble gjenopptatt i en betydelig endret form, først ved Sulla og deretter av Julius Cæsar. Posisjonen som diktator ble formelt avskaffet ved Cæsars død og ikke gjenopptatt under det romerske keiserriket.
Ny!!: Korintkanalen og Diktator (romersk) · Se mer »
Diogenes Laertios
Diogenes Laertios (gresk: Διογένης Λαέρτιος, latinisert Diogenes Laërtius) var en gresk filosofihistoriker, som levde rundt år 200 e.Kr.
Ny!!: Korintkanalen og Diogenes Laertios · Se mer »
Diolkos
Diolkos, fra det greske dia (over) og olkos (transportabel), var et kunstig spor som minnet om en moderne, transportabel jernbane, over landbroen ved Korint.
Ny!!: Korintkanalen og Diolkos · Se mer »
Egeerhavet
Kart over Egeerhavet. Egeerhavet (gresk: Αιγαίον Πέλαγος, Aigaion Pelagos) er en arm av Middelhavet som ligger mellom den greske halvøya og Anatolia (Lilleasia, nå en del av Tyrkia).
Ny!!: Korintkanalen og Egeerhavet · Se mer »
Hellas
Hellas, offisielt Den hellenske republikk, er en republikk i Sørøst-Europa på den sørlige enden av Balkan.
Ny!!: Korintkanalen og Hellas · Se mer »
Julius Cæsar
Gaius Julius Cæsar (på klassisk latin skrevet GAIVS IVLIVS CAESAR, klassisk latinsk uttale muligens, født 12. eller 13. juli 100 f.Kr. i Roma, død 15. mars 44 f.Kr. i Roma) var en romersk militær leder, politiker, forfatter og diktator. Han spilte en viktig og avgjørende rolle i den gradvise overgangen fra den romerske republikk til Romerriket og keiserdømmet. Selv var han ikke keiser, men hadde sine embeter innenfor rammen av republikken. I år 60 f.Kr. gikk Cæsar i en politisk allianse, det første triumvirat, med Crassus og Pompeius og kom til å dominere romersk politikk i flere år. Deres forsøk på å samle makt via populistisk taktikk, ble motarbeidet av det romerske senatet som ble ledet av en konservativ elite. Blant dem Cato den yngre med jevnlig støtte fra Cicero. Med Cæsars erobring av Gallia, dagens Frankrike og Belgia, nådde den romerske republikken frem til atlanterhavskysten og Nordsjøen. I år 55 f.Kr. ledet han den første invasjonen av Britannia. Disse bedriftene ga ham en enestående militær makt og truet å formørke Pompeius' rang. Maktbalansen ble ytterligere forstyrret ved Crassus' død i år 53 f.Kr. Politisk omgruppering i Roma, førte til sist til en stillingskrig mellom Cæsar og Pompeius, hvor den sistnevnte tok saken opp i senatet. Beordret av senatet om å stå til rette for ulike anklager, marsjerte Cæsar fra Gallia til Italia med sine legionærer, krysset elven Rubicon i 49 f.Kr. Det utløste en borgerkrig, hvor Julius Cæsar til sist sto igjen som den uovertrufne lederen av den romerske verden. Etter å ha tatt kontroll over styringen, begynte han med omfattende reformer av det romerske samfunn og regjeringen. Han sentraliserte republikkens byråkrati og ble til sist proklamert «diktator til evig tid». En gruppe med senatorer, ledet av Marcus Junius Brutus, snikmyrdet diktatoren på dagen Idus martiae, den 15. mars 44 f.Kr.. Dette i håp om å gjeninnføre republikken. Imidlertid ble resultatet borgerkriger, som endte med et keiserdømme under Cæsars adopterte arving Octavius, senere kjent som keiser Augustus. Mye av Cæsars liv er kjent fra hans egne redegjørelser av sine militære bedrifter, og fra andre samtidige kilder, hovedsakelig Ciceros brev og taler, samt historieskrivningen til Sallustius. De eldste biografiene om Cæsar av Suetonius og Plutark, er også viktige kilder. Cæsars egne tekster, som hans bok om krigen i Gallia, De Bello Gallico (gallerkrigen), er på grunn av sitt stilrene språk fortsatt standardpensum for begynnerkurs i latin. Hans liv har også vært inspirasjon til en rekke kunstverk, som Shakespeares skuespill Julius Cæsar, foruten også en rekke skjønnlitterære bøker og populære filmer.
Ny!!: Korintkanalen og Julius Cæsar · Se mer »
Kanal (farvann)
En kanal er et menneskeskapt vannløp.
Ny!!: Korintkanalen og Kanal (farvann) · Se mer »
Keiser
Keiser Marcus Aurelius Keiser (latin Imperator) er i Europa det høyeste titulatur for en monark.
Ny!!: Korintkanalen og Keiser · Se mer »
Korint
Korint (gresk: Κόρινθος, Kórinthos) er en gresk by på den smale landbroen som forener halvøya Peloponnes med resten av det greske fastland.
Ny!!: Korintkanalen og Korint · Se mer »
Korintbukta
Korintbukta (gresk: Κορινθιακός Kόλπος, Korinthiakόs Kόlpos) er en dyp og smal havbukt som skiller halvøya Peloponnes fra det greske hovedlandet.
Ny!!: Korintkanalen og Korintbukta · Se mer »
Korinteidet
Kanalen gjennom Korinteidet Korinteidet (gresk Ισθμός της Κορίνθου) er den trange landbroen som forbinder Peloponnes med fastlandet til Hellas, nær byen Korint.
Ny!!: Korintkanalen og Korinteidet · Se mer »
NASA Earth Observatory
NASA Earth Observatory er en publiseringsorganisasjon på Internett som drives av NASA.
Ny!!: Korintkanalen og NASA Earth Observatory · Se mer »
Nero
Nero (latin: Claudius Cæsar Augustus Germanicus (født 15. desember 37, død 9. juni 68), I Hieronymus' krønike heter det at Nero satt ved makten i tretten år, syv måneder og 28 dager, slik at en regjeringstid som begynner 13. oktober 54 ender 9. juni 68, eller 11. juni; Cassius Dio, og Flavius Josefus: Den jødiske krig, 4, 9, 491, oppgir tretten år og åtte måneders varighet. født Lucius Domitius Ahenobarbus, også kalt (50–54 e.Kr.) Nero Claudius Drusus Germanicus, var den femte og siste keiseren av det julo-claudiske dynastiet. Jarus, Owen (8. oktober 2013):, Live Science Den 25. februar i 50 ble han arving til tronen etter sin grandonkel og stefar Claudius. Nero var sønn av Agrippina den yngre, søster av keiser Caligula, i hennes ekteskap med Gnaeus Domitius Ahenobarbus. Hun ble senere gift med sin onkel, keiser Claudius, som adopterte Nero med navnet Nero Claudius Cæsar og ble hans arving og etterfølger. Som Claudius ble Nero keiser med samtykke av pretorianergarden. Neros mor, Agrippina, var antagelig deltakende i Claudius’ død og Neros nominasjon som keiser. Hun dominerte Neros tidlige liv og beslutninger inntil han fortrengte henne og fem år inn i sitt styre fikk han henne myrdet. I løpet av sine første år som keiser var Nero tilfreds med å bli ledet av sin mor, sin lærer Lucius Annaeus Seneca og sin pretorianske prefekt, Sextus Afranius Burrus. Etter hvert som tiden gikk begynte han å delta mer aktivt og mer uavhengig i regjeringen og utenrikspolitikken. I løpet av hans styre utførte den respekterte general Corbulo en vellykket krig og forhandlet fram en fredsavtale med Partia. Hans general, Suetonius Paulinus, knuste et betydelig opprør i romersk Britannia, ledet av den britonske dronning Boudicca. Det bosporanske rike ble kortvarig under Romerriket, og den første jødisk-romerske krig begynte. Nero fokuserte mye av sin oppmerksomhet på diplomati, handel og rikets kulturelle liv, beordret teatre å bli bygget og promoterte atletiske leker. Han gjorde offentlige opptredener som skuespiller, poet, musiker og ved å kjøre stridsvogn. I øynene til tradisjonalister underminerte dette hans verdighet og autoritet som person, status og posisjon. Hans overdrevne program med offentlige og private byggverk over hele riket ble finansiert med økning av skattene, noe som ble sterkt mislikt av mellomklassen og de øverste samfunnsklassene. Ulike sammensvergelser mot hans liv ble avslørt, og lederne, de fleste av dem innenfor Neros eget hoff, ble henrettet. I 66 la han til tittelen imperator til navnet sitt. Nero synes å ha vært en ytterst eksentrisk keiser, som drepte flere nærmere slektninger, inkludert sin mor, sin bror Britannicus, minst én av sine koner - Poppaea Sabina, og hennes ufødte barn samt filosofen Seneca, som ble drevet til selvmord. Keiseren anså seg selv som en stor musiker og kunstner, og viste blant annet stor interesse for de greske olympiske leker, hvor han deltok i 67, gjerne i selvoppfunnede idretter som lyrespill, hvor han alltid vant. I 68 gjorde Vindex, guvernør i det galliske territoriet Gallia Lugdunensis, opprør. Han fikk støtte fra Galba, guvernør i Hispania Tarraconensis. Opprøret til Vindex feilet i sitt umiddelbare mål, men Nero flyktet fra Roma da byens misfornøyde sivile og militære myndigheter valgte Galba som ny keiser. Nero begikk selvmord den 9. juni 68 da han fikk vite at han hadde blitt dømt til døden in absentia som offentlig fiende. Det gjorde ham til den første romerske keiser som begikk selvmord. Hans siste ord skal ha vært «Hvilken kunstner verden mister i meg.» Elskerinnen, Claudia Acte, hadde ansvaret for begravelsen hans. Hans død avsluttet det julo-claudiske dynastiet og utløste en kortvarig periode med innbyrdeskrig kjent som året med de fire keiserne. Neros omdømme i ettertiden er dårlig, vanligvis assosiert med tyranni og dekadanse. De fleste romerske kilder, som Suetonius og Cassius Dio, har gitt gjennomgående negative bedømmelse av hans personlighet og styre; Tacitus hevdet at det romerske folket mente at han var undertrykkende og korrupt. Suetonius har fortalt at mange romere mente at den store brannen i Roma i 64 var utløst av Nero for å rydde vei for et stor keiserpalass, Domus Aurea. Ifølge Tacitus ble det sagt at Nero la skylden for brannen på de kristne og lot dem brenne levende som straff, tilsynelatende ikke motivert av offentlig rettferdighet, men av personlig ondskap. En del moderne historikere har stilt spørsmål ved påliteligheten til de antikke kildene om Neros tyranniske handlinger. Noen få kilder framstiller Nero i et mer fordelaktig lys. Det er bevis for hans popularitet blant vanlige folk, særlig i Romerrikets østlige provinser, hvor en folkelig legende oppsto at Nero ikke hadde dødd og ville komme tilbake. Minst tre ledere av kortvarige og mislykkede opprør framstilte seg som «den gjenfødte Nero» for å skaffe seg folkelig støtte.
Ny!!: Korintkanalen og Nero · Se mer »
Panamakanalen
Panamakanalen er en stor kanal som skjærer gjennom Panamas smaleste parti, og gjør det mulig for skip å ta en «snarvei» mellom Atlanterhavet og Stillehavet, via Gatúnsjøen.
Ny!!: Korintkanalen og Panamakanalen · Se mer »
Peloponnes
Peloponnes. Peloponnes (gresk: Πελοπόννησος Peloponnesos, «Pelops' øy») er en stor halvøy og en geografisk region i sørlige Hellas.
Ny!!: Korintkanalen og Peloponnes · Se mer »
Saroniabukta
Saroniabukta, eller Éjinabukta (gresk: Σαρωνικός κόλπος, Saronikós Kólpos), er ei bukt i Egeerhavet, mellom østkysten av Peloponnes og Athen.
Ny!!: Korintkanalen og Saroniabukta · Se mer »
Suezkanalen
Suezkanalen avmerket på kart Suezkanalen (arabisk: قناة السويس, Qanāt as-Suwais) er en 193 km lang kanal i Egypt som forbinder Middelhavet og Rødehavet.
Ny!!: Korintkanalen og Suezkanalen · Se mer »
Sveton
Gaius Suetonius Tranquillus (født 75), vanligvis kjent kun som Sveton, var en romersk historiker, språkforsker, oldtidsforsker og embetsmann.
Ny!!: Korintkanalen og Sveton · Se mer »
Tyrann
Tyranner (gresk τύραννος týrannos, et lånord fra lydisk) var aristokrater som gjorde seg til eneherskere i polisene i antikkens Hellas.
Ny!!: Korintkanalen og Tyrann · Se mer »
7. århundre f.Kr.
Ingen beskrivelse.
Ny!!: Korintkanalen og 7. århundre f.Kr. · Se mer »
Omdirigeringer her:
Korinthkanalen, Korintkanalen (åpnet 25. juli 1893).
