Raskere tilgang enn browser!
21 relasjoner: Den romerske republikk, Det andre triumvirat, Det romerske senatet, Diktator (romersk), Gaius Gracchus, Gaius Marius, Italia, Julius Cæsar, Konservatisme, Latin, Lucius Cornelius Sulla, Marcus Licinius Crassus, Optimatene, Patrisier, Plebeier, Pompeius, Ridder (romersk), Romersk provins, Tiberius Gracchus, 33 f.Kr., 43 f.Kr..
Den romerske republikk
Den romerske republikk (latin: Res publica Romana) er betegnelsen på styreformen for byen Roma og oldtidens romerske sivilisasjon.
Ny!!: Popularene og Den romerske republikk · Se mer »
Det andre triumvirat
Det andre triumvirat er en betegnelse som historikere har gitt til den offisielle politiske alliansen mellom Gaius Julius Cæsar Octavianus (senere «Cæsar Augustus»), Marcus Aemilius Lepidus og Marcus Antonius, dannet den 27. november 43 f.Kr..
Ny!!: Popularene og Det andre triumvirat · Se mer »
Det romerske senatet
Senatet (fra latin egentlig «forsamling av de eldste», av senex, «gammel») var Romerrikets rådsforsamling, det høyeste rådet til staten i antikkens Roma, bokstavelig «de eldres råd eller forsamling».
Ny!!: Popularene og Det romerske senatet · Se mer »
Diktator (romersk)
Diktator (latin: «en som dikterer» (gir ordre); formen er en frekventativ av dicere, «å si» med et nomen agentis (et ord som er avledet av et annet som betegner en handling), det vil si «en som sier/befaler gjentatte ganger». I den romerske republikk var det en ekstraordinær magistratstilling. Andre magistrater ble underordnet vedkommende og retten til plebeiernes tribuner til å nedlegge veto mot hans beslutninger var meget begrenset. Diktatoren ble offisielt betegnet som Magister Populi, «herren over folket», Praetor Maximus, «den suverene pretor», og Magister Peditum, «herren over infanteriet». Diktatoren ble utnevnt i krisetider i stilling som gav ham absolutt makt i republikken, makt lik keiseren fikk i Romerriket. Forskjellen lå i at diktatoren kun hadde regjeringstid (imperium) i seks måneder. Diktatoren var unntaket av kollegialitetet (hver magistrat hadde en eller flere likestilte kollegaer med lik makt), som var en av grunnstenene i den romerske republikken. Det kunne aldri være mer enn én diktator utnevnt, og diktatoren kunne ikke bli stilt til rettslig ansvar for sine handlinger. Imidlertid, for å forhindre diktaturet fra å true selve staten ble det også pålagt klare begrensninger på diktatorens makt: en diktator kunne bare handle innenfor hans påtenkte sfære av autoritet, og han var forpliktet til å oppgi sin posisjon straks hans utnevnte oppgave hadde blitt oppnådd, eller at maktposisjonen uansett ble avsluttet innen seks måneder. Diktatorer ble jevnlig utnevnt fra republikkens eldste perioder og fram til andre punerkrig. Posisjonen gikk da inn i bero uten innehaver for mer enn et århundre fram til det ble gjenopptatt i en betydelig endret form, først ved Sulla og deretter av Julius Cæsar. Posisjonen som diktator ble formelt avskaffet ved Cæsars død og ikke gjenopptatt under det romerske keiserriket.
Ny!!: Popularene og Diktator (romersk) · Se mer »
Gaius Gracchus
Concilium Plebis. Gaius Sempronius Gracchus (født 154, død 121 f.Kr.) var en romersk ''popularis'' (folkelig) politiker på det andre århundre f.Kr.
Ny!!: Popularene og Gaius Gracchus · Se mer »
Gaius Marius
Gaius Marius (latin: C·MARIVS·C·F·C·N) (født 157 f.Kr., død 13. januar 86 f.Kr.) var en romersk general og politiker.
Ny!!: Popularene og Gaius Marius · Se mer »
Italia
Italia, offisielt Den italienske republikk eller Republikken Italia, er et land i middelhavsregionen i det sørlige Europa.
Ny!!: Popularene og Italia · Se mer »
Julius Cæsar
Gaius Julius Cæsar (på klassisk latin skrevet GAIVS IVLIVS CAESAR, klassisk latinsk uttale muligens, født 12. eller 13. juli 100 f.Kr. i Roma, død 15. mars 44 f.Kr. i Roma) var en romersk militær leder, politiker, forfatter og diktator. Han spilte en viktig og avgjørende rolle i den gradvise overgangen fra den romerske republikk til Romerriket og keiserdømmet. Selv var han ikke keiser, men hadde sine embeter innenfor rammen av republikken. I år 60 f.Kr. gikk Cæsar i en politisk allianse, det første triumvirat, med Crassus og Pompeius og kom til å dominere romersk politikk i flere år. Deres forsøk på å samle makt via populistisk taktikk, ble motarbeidet av det romerske senatet som ble ledet av en konservativ elite. Blant dem Cato den yngre med jevnlig støtte fra Cicero. Med Cæsars erobring av Gallia, dagens Frankrike og Belgia, nådde den romerske republikken frem til atlanterhavskysten og Nordsjøen. I år 55 f.Kr. ledet han den første invasjonen av Britannia. Disse bedriftene ga ham en enestående militær makt og truet å formørke Pompeius' rang. Maktbalansen ble ytterligere forstyrret ved Crassus' død i år 53 f.Kr. Politisk omgruppering i Roma, førte til sist til en stillingskrig mellom Cæsar og Pompeius, hvor den sistnevnte tok saken opp i senatet. Beordret av senatet om å stå til rette for ulike anklager, marsjerte Cæsar fra Gallia til Italia med sine legionærer, krysset elven Rubicon i 49 f.Kr. Det utløste en borgerkrig, hvor Julius Cæsar til sist sto igjen som den uovertrufne lederen av den romerske verden. Etter å ha tatt kontroll over styringen, begynte han med omfattende reformer av det romerske samfunn og regjeringen. Han sentraliserte republikkens byråkrati og ble til sist proklamert «diktator til evig tid». En gruppe med senatorer, ledet av Marcus Junius Brutus, snikmyrdet diktatoren på dagen Idus martiae, den 15. mars 44 f.Kr.. Dette i håp om å gjeninnføre republikken. Imidlertid ble resultatet borgerkriger, som endte med et keiserdømme under Cæsars adopterte arving Octavius, senere kjent som keiser Augustus. Mye av Cæsars liv er kjent fra hans egne redegjørelser av sine militære bedrifter, og fra andre samtidige kilder, hovedsakelig Ciceros brev og taler, samt historieskrivningen til Sallustius. De eldste biografiene om Cæsar av Suetonius og Plutark, er også viktige kilder. Cæsars egne tekster, som hans bok om krigen i Gallia, De Bello Gallico (gallerkrigen), er på grunn av sitt stilrene språk fortsatt standardpensum for begynnerkurs i latin. Hans liv har også vært inspirasjon til en rekke kunstverk, som Shakespeares skuespill Julius Cæsar, foruten også en rekke skjønnlitterære bøker og populære filmer.
Ny!!: Popularene og Julius Cæsar · Se mer »
Konservatisme
The Oak Tree Konservatisme (fra latin conservare, «å bevare») er en tenkemåte innen vestlig idétradisjon som bygger på «respekten for tradisjon, for den visdom og kyndighet som ligger i nedarvet tro og tenkemåte, sed og skikk, lover og institusjoner».
Ny!!: Popularene og Konservatisme · Se mer »
Latin
Latin er et indoeuropeisk språk i den italiske gruppen, og opprinnelig dialekten i det antikke Latium (Roma med omegn) som senere ble helt dominerende i den vestlige del av Romerriket.
Ny!!: Popularene og Latin · Se mer »
Lucius Cornelius Sulla
Lucius Cornelius Sulla Felix (latin: L•CORNELIVS•L•F•P•N•SVLLA•FELIX) (født ca. 138 f.Kr., død 78 f.Kr.) var en romersk general og diktator, vanligvis kjent som kun Sulla. Hans tilleggsnavn Felix, «den heldige», fikk han senere i livet på grunn av sitt legendariske hell som general. Han hadde æren av å bli valgt til konsul to ganger og han gjenopprettet diktaturet i Roma. Sulla ble belønnet med corona graminea, «gresskronen», den fremste og mest sjeldne militære hedersbevisning i Romerriket, under forbundsfellekrigen (mellom 91 f.Kr. og 88 f.Kr.). Hans liv var jevnlig omtalt i antikke biografiske samlinger av ledende generaler og politikere, opprinnelig i den biografiske kompendium av berømte romerne som ble utgitt av Marcus Terentius Varro. I Plutarks Sammenlignbare liv (gresk: Bíoi parálleloi) er Sulla sammenlignet med den spartanske general og strateg Lysandros. Sullas diktatur kom i en tid hvor striden mellom popularene og optimatene var på sitt høyeste. De førstnevnte, representert av Sullas samtidige og til sist rival, Gaius Marius, utfordret den eksisterende orden ved å kreve ytterligere rettigheter for plebeierne, mens de sistnevnte forsøkte å bevare den eksisterende maktstrukturen som var dominert av aristokratiet og senatet. I en tvist over kommandoen av hæren marsjerte Sulla på ikke-konstitusjonelt vis sin hær inn i Roma og beseiret Marius i kamp. Han tok posisjonen som diktator som ikke hadde vært benyttet siden andre punerkrig et århundre tidligere. Han benyttet sin makt som diktator til å gjennomføre en rekke med reformer i den romerske lovgivningen. Disse hadde til hensikt å styrke senatets forrang, og minske makten til tribunene. Etter å ha søkt valg til å bli konsul for andre gang, trakk han seg tilbake til privat liv og døde kort tid etter. Sullas beslutning om å gripe makten som diktator kom til å destabilisere den romerske maktstrukturen og gjorde det mulig for senere ledere som Julius Cæsar å følge hans presedens i å gripe politisk makt ved vold. Sulla hadde alle negative kjennetegn til en diktator: han sammenkalte forsamlinger hvor han holdt storstilte taler, truet og skremte alle som han hevdet var hans fiender, også hans eget publikum. Han la til nye navn til listen av statens fiender, og de som havnet der var ikke trygge. Selv de som søkte tilflukt i templer ble drept., Roman Empire.
Ny!!: Popularene og Lucius Cornelius Sulla · Se mer »
Marcus Licinius Crassus
Marcus Licinius Crassus (latin M·LICINIVS·P·F·P·N·CRASSVS, født 115 f.Kr., død 53 f.Kr.) var en romersk general og politiker, mest kjent for å ha slått ned slaveopprøret til Spartacus og sin delaktighet i det første triumvirat sammen med Cæsar og Pompeius.
Ny!!: Popularene og Marcus Licinius Crassus · Se mer »
Optimatene
Optimatene («De gode menn») var en aristokratisk, politisk konservativ fraksjon i den sene romerske republikken.
Ny!!: Popularene og Optimatene · Se mer »
Patrisier
Patrisier er et begrep med to betydninger, dels brukes det i sin opprinnelige betydning om medlemmene av det gamle romerske aristokrati, og dels brukes det om en samfunnsklasse i europeiske land fra høymiddelalderen til tidlig moderne tid, eventuelt som en bred betegnelse for adel og høyborgerskap i mange land.
Ny!!: Popularene og Patrisier · Se mer »
Plebeier
Plebeier (fra latin av plebs «allmennhet», «folket») var i Romerriket betegnelsen på en borger som i svært begrenset grad hadde anledning til å delta i det politiske og militære samfunnsliv; i motsetning til patrisiere.
Ny!!: Popularene og Plebeier · Se mer »
Pompeius
Gnaeus Pompeius Magnus (Latin: CN•POMPEIVS•CN•F•SEX•N•MAGNVS) (født 29. september 106 f.Kr., død 28. september 48 f.Kr.) var en fremstående og ambisiøs romersk militær leder, provinsguvernør og politiker i det 100-tallet f.Kr.. Han kom fra en rik italiensk provinsiell bakgrunn og hans far hadde vært den første som etablerte familien blant den romerske adelen. Pompeius' umiddelbare suksess som general mens han fortsatt var svært ung gjorde det mulig å avansere direkte til hans første konsulskap uten å møte de normale kravene for posisjonen. Pompeius utmerket seg første gang som militær leder under Sullas diktatorstyre. For sine militære triumfer fikk han tilnavnet «Magnus» («den store»). Han var konsul tre ganger og feiret tre triumfer. Pompeius bidro deretter til å slå ned Spartacus' slaveopprør. For å styrke sin stilling ytterligere allierte Pompeius seg med Julius Cæsar og Marcus Crassus i det første triumvirat. Avtalen ble forseglet da Pompeius giftet seg med Cæsars eneste datter, Julia. Triumviratet ble imidlertid kortvarig; etter at Crassus ble drept i slag i 53 f.Kr., prøvde Pompeius å utmanøvrere Cæsar for å få kontroll over republikken. Dette utløste en borgerkrig mellom Cæsar og Pompeius. Krigen endte i slaget ved Farsalos der Pompeius ble slått og måtte flykte til Egypt. Der ble Pompeius forrådt og drept av Ptolemaios XIII av Egypt.
Ny!!: Popularene og Pompeius · Se mer »
Ridder (romersk)
Ridderne (equites) under Romerriket var de som lå hakket under senatorene i innflytelse, og som ikke søkte seg til embeter.
Ny!!: Popularene og Ridder (romersk) · Se mer »
Romersk provins
Romerrikets provinser år 120 Romersk provins (latin provincia) var den største territorielle og administrative enhet i Romerriket utenfor Den italienske halvøy.
Ny!!: Popularene og Romersk provins · Se mer »
Tiberius Gracchus
Tiberius Sempronius Gracchus (latin: TI·SEMPRONIVS·TI·F·P·N·GRACCVS) (født 163 f.Kr., død 133 f.Kr.) var en romersk politiker som levde i det andre århundre f.Kr. I løpet av sitt korte liv klarte han å skape turbulens i den romerske republikk ved sine forsøk, som tribun, på å gjennomføre landbruksreformer.
Ny!!: Popularene og Tiberius Gracchus · Se mer »
33 f.Kr.
033.
Ny!!: Popularene og 33 f.Kr. · Se mer »
43 f.Kr.
Ingen beskrivelse.
Ny!!: Popularene og 43 f.Kr. · Se mer »
