Likheter mellom Augustus og Gaius Octavius
Augustus og Gaius Octavius har 13 ting til felles (i Unionpedia): Andre punerkrig, Caligula, Julius Cæsar, Julo-claudiske dynasti, Makedonia (romersk provins), Marcus Tullius Cicero, Nero, Pretor, Ridder (romersk), Romersk konsul, Sveton, Tiberius, Trakia.
Andre punerkrig
Den andre punerkrigen ble utkjempet mellom Kartago og Roma fra 218 til 201 f.Kr. Den var den andre av tre betydelige kriger mellom den tidligere fønikiske kolonien Kartago og den romerske republikk som da fremdeles var begrenset til Den italienske halvøya.
Andre punerkrig og Augustus · Andre punerkrig og Gaius Octavius ·
Caligula
Gaius Julius Caesar Augustus Germanicus (født 12, død 41 e.Kr.), mest kjent som Caligula, var den tredje keiseren av Romerriket, i fire år fra 37 til 41.
Augustus og Caligula · Caligula og Gaius Octavius ·
Julius Cæsar
Gaius Julius Cæsar (på klassisk latin skrevet GAIVS IVLIVS CAESAR, klassisk latinsk uttale muligens, født 12. eller 13. juli 100 f.Kr. i Roma, død 15. mars 44 f.Kr. i Roma) var en romersk militær leder, politiker, forfatter og diktator. Han spilte en viktig og avgjørende rolle i den gradvise overgangen fra den romerske republikk til Romerriket og keiserdømmet. Selv var han ikke keiser, men hadde sine embeter innenfor rammen av republikken. I år 60 f.Kr. gikk Cæsar i en politisk allianse, det første triumvirat, med Crassus og Pompeius og kom til å dominere romersk politikk i flere år. Deres forsøk på å samle makt via populistisk taktikk, ble motarbeidet av det romerske senatet som ble ledet av en konservativ elite. Blant dem Cato den yngre med jevnlig støtte fra Cicero. Med Cæsars erobring av Gallia, dagens Frankrike og Belgia, nådde den romerske republikken frem til atlanterhavskysten og Nordsjøen. I år 55 f.Kr. ledet han den første invasjonen av Britannia. Disse bedriftene ga ham en enestående militær makt og truet å formørke Pompeius' rang. Maktbalansen ble ytterligere forstyrret ved Crassus' død i år 53 f.Kr. Politisk omgruppering i Roma, førte til sist til en stillingskrig mellom Cæsar og Pompeius, hvor den sistnevnte tok saken opp i senatet. Beordret av senatet om å stå til rette for ulike anklager, marsjerte Cæsar fra Gallia til Italia med sine legionærer, krysset elven Rubicon i 49 f.Kr. Det utløste en borgerkrig, hvor Julius Cæsar til sist sto igjen som den uovertrufne lederen av den romerske verden. Etter å ha tatt kontroll over styringen, begynte han med omfattende reformer av det romerske samfunn og regjeringen. Han sentraliserte republikkens byråkrati og ble til sist proklamert «diktator til evig tid». En gruppe med senatorer, ledet av Marcus Junius Brutus, snikmyrdet diktatoren på dagen Idus martiae, den 15. mars 44 f.Kr.. Dette i håp om å gjeninnføre republikken. Imidlertid ble resultatet borgerkriger, som endte med et keiserdømme under Cæsars adopterte arving Octavius, senere kjent som keiser Augustus. Mye av Cæsars liv er kjent fra hans egne redegjørelser av sine militære bedrifter, og fra andre samtidige kilder, hovedsakelig Ciceros brev og taler, samt historieskrivningen til Sallustius. De eldste biografiene om Cæsar av Suetonius og Plutark, er også viktige kilder. Cæsars egne tekster, som hans bok om krigen i Gallia, De Bello Gallico (gallerkrigen), er på grunn av sitt stilrene språk fortsatt standardpensum for begynnerkurs i latin. Hans liv har også vært inspirasjon til en rekke kunstverk, som Shakespeares skuespill Julius Cæsar, foruten også en rekke skjønnlitterære bøker og populære filmer.
Augustus og Julius Cæsar · Gaius Octavius og Julius Cæsar ·
Julo-claudiske dynasti
Det julo-claudiske dynasti henviser til de fem første keiserne i Romerriket: Augustus, Tiberius, Caligula, Claudius og Nero.
Augustus og Julo-claudiske dynasti · Gaius Octavius og Julo-claudiske dynasti ·
Makedonia (romersk provins)
Provinsen Makedonia i Romerriket år 120 Den romerske provins Makedonia (latin: Provincia Macedoniae, gresk: Ἐπαρχία Μακεδονίας) ble offisielt etablert i 146 f.Kr. etter at den romerske general Quintus Caecilius Metellus etter å ha beseiret Andriskos, den siste konge av kongeriket Makedonia, i 148 f.Kr., og etter at fire klientrepublikker som ble etablert av Roma i regionen ble oppløst.
Augustus og Makedonia (romersk provins) · Gaius Octavius og Makedonia (romersk provins) ·
Marcus Tullius Cicero
Marcus Tullius Cicero (ble sannsynligvis uttalt /ˈkikeroː/ på klassisk latin; født 3. januar 106 f.Kr., død 7. desember 43 f.Kr.) var en romersk politiker, jurist, taler og skribent, alminnelig ansett som den største latinske prosaist.
Augustus og Marcus Tullius Cicero · Gaius Octavius og Marcus Tullius Cicero ·
Nero
Nero (latin: Claudius Cæsar Augustus Germanicus (født 15. desember 37, død 9. juni 68), I Hieronymus' krønike heter det at Nero satt ved makten i tretten år, syv måneder og 28 dager, slik at en regjeringstid som begynner 13. oktober 54 ender 9. juni 68, eller 11. juni; Cassius Dio, og Flavius Josefus: Den jødiske krig, 4, 9, 491, oppgir tretten år og åtte måneders varighet. født Lucius Domitius Ahenobarbus, også kalt (50–54 e.Kr.) Nero Claudius Drusus Germanicus, var den femte og siste keiseren av det julo-claudiske dynastiet. Jarus, Owen (8. oktober 2013):, Live Science Den 25. februar i 50 ble han arving til tronen etter sin grandonkel og stefar Claudius. Nero var sønn av Agrippina den yngre, søster av keiser Caligula, i hennes ekteskap med Gnaeus Domitius Ahenobarbus. Hun ble senere gift med sin onkel, keiser Claudius, som adopterte Nero med navnet Nero Claudius Cæsar og ble hans arving og etterfølger. Som Claudius ble Nero keiser med samtykke av pretorianergarden. Neros mor, Agrippina, var antagelig deltakende i Claudius’ død og Neros nominasjon som keiser. Hun dominerte Neros tidlige liv og beslutninger inntil han fortrengte henne og fem år inn i sitt styre fikk han henne myrdet. I løpet av sine første år som keiser var Nero tilfreds med å bli ledet av sin mor, sin lærer Lucius Annaeus Seneca og sin pretorianske prefekt, Sextus Afranius Burrus. Etter hvert som tiden gikk begynte han å delta mer aktivt og mer uavhengig i regjeringen og utenrikspolitikken. I løpet av hans styre utførte den respekterte general Corbulo en vellykket krig og forhandlet fram en fredsavtale med Partia. Hans general, Suetonius Paulinus, knuste et betydelig opprør i romersk Britannia, ledet av den britonske dronning Boudicca. Det bosporanske rike ble kortvarig under Romerriket, og den første jødisk-romerske krig begynte. Nero fokuserte mye av sin oppmerksomhet på diplomati, handel og rikets kulturelle liv, beordret teatre å bli bygget og promoterte atletiske leker. Han gjorde offentlige opptredener som skuespiller, poet, musiker og ved å kjøre stridsvogn. I øynene til tradisjonalister underminerte dette hans verdighet og autoritet som person, status og posisjon. Hans overdrevne program med offentlige og private byggverk over hele riket ble finansiert med økning av skattene, noe som ble sterkt mislikt av mellomklassen og de øverste samfunnsklassene. Ulike sammensvergelser mot hans liv ble avslørt, og lederne, de fleste av dem innenfor Neros eget hoff, ble henrettet. I 66 la han til tittelen imperator til navnet sitt. Nero synes å ha vært en ytterst eksentrisk keiser, som drepte flere nærmere slektninger, inkludert sin mor, sin bror Britannicus, minst én av sine koner - Poppaea Sabina, og hennes ufødte barn samt filosofen Seneca, som ble drevet til selvmord. Keiseren anså seg selv som en stor musiker og kunstner, og viste blant annet stor interesse for de greske olympiske leker, hvor han deltok i 67, gjerne i selvoppfunnede idretter som lyrespill, hvor han alltid vant. I 68 gjorde Vindex, guvernør i det galliske territoriet Gallia Lugdunensis, opprør. Han fikk støtte fra Galba, guvernør i Hispania Tarraconensis. Opprøret til Vindex feilet i sitt umiddelbare mål, men Nero flyktet fra Roma da byens misfornøyde sivile og militære myndigheter valgte Galba som ny keiser. Nero begikk selvmord den 9. juni 68 da han fikk vite at han hadde blitt dømt til døden in absentia som offentlig fiende. Det gjorde ham til den første romerske keiser som begikk selvmord. Hans siste ord skal ha vært «Hvilken kunstner verden mister i meg.» Elskerinnen, Claudia Acte, hadde ansvaret for begravelsen hans. Hans død avsluttet det julo-claudiske dynastiet og utløste en kortvarig periode med innbyrdeskrig kjent som året med de fire keiserne. Neros omdømme i ettertiden er dårlig, vanligvis assosiert med tyranni og dekadanse. De fleste romerske kilder, som Suetonius og Cassius Dio, har gitt gjennomgående negative bedømmelse av hans personlighet og styre; Tacitus hevdet at det romerske folket mente at han var undertrykkende og korrupt. Suetonius har fortalt at mange romere mente at den store brannen i Roma i 64 var utløst av Nero for å rydde vei for et stor keiserpalass, Domus Aurea. Ifølge Tacitus ble det sagt at Nero la skylden for brannen på de kristne og lot dem brenne levende som straff, tilsynelatende ikke motivert av offentlig rettferdighet, men av personlig ondskap. En del moderne historikere har stilt spørsmål ved påliteligheten til de antikke kildene om Neros tyranniske handlinger. Noen få kilder framstiller Nero i et mer fordelaktig lys. Det er bevis for hans popularitet blant vanlige folk, særlig i Romerrikets østlige provinser, hvor en folkelig legende oppsto at Nero ikke hadde dødd og ville komme tilbake. Minst tre ledere av kortvarige og mislykkede opprør framstilte seg som «den gjenfødte Nero» for å skaffe seg folkelig støtte.
Augustus og Nero · Gaius Octavius og Nero ·
Pretor
Pretor (latin: Praetor, av praeire, «gå foran») var en tittel gitt i den romerske republikk i antikken til embetsmenn i en av to offisielle posisjoner: som kommandant av en hær (på slagmarken eller, mer ofte, før hæren ble mønstret); eller som en valgt ''magistratus'' (øvrighetsperson), utnevnt til ulike plikter (som varierte ved forskjellige perioder i Romas historie).
Augustus og Pretor · Gaius Octavius og Pretor ·
Ridder (romersk)
Ridderne (equites) under Romerriket var de som lå hakket under senatorene i innflytelse, og som ikke søkte seg til embeter.
Augustus og Ridder (romersk) · Gaius Octavius og Ridder (romersk) ·
Romersk konsul
Konsul (latin consul, forkortelse cos.) var den høyeste valgte embetsmann i antikkens Roma under republikken.
Augustus og Romersk konsul · Gaius Octavius og Romersk konsul ·
Sveton
Gaius Suetonius Tranquillus (født 75), vanligvis kjent kun som Sveton, var en romersk historiker, språkforsker, oldtidsforsker og embetsmann.
Augustus og Sveton · Gaius Octavius og Sveton ·
Tiberius
Tiberius (latin: Tiberius Caesar Dīvī Augustī Fīlius Augustus; født 16. november 42 f.Kr., død 16. mars 37 e.Kr.) var en romersk keiser fra 14 e.Kr. til 37 e.Kr. Han ble født som Tiberius Claudius Nero, tilhørende slekten Claudia, som sønn av Tiberius Claudius Nero og Livia Drusilla.
Augustus og Tiberius · Gaius Octavius og Tiberius ·
Trakia
Den romerske provinsen Thrakia i år 125 Trakia eller Thrakia (gresk: Θράκη, Thráki; bulgarsk: Тракия, Trakiya; tyrkisk: Trakya) er et historisk og geografisk område i sørøstlige Europa.
Listen ovenfor gir svar på følgende spørsmål
- I det som synes Augustus og Gaius Octavius
- Det de har til felles Augustus og Gaius Octavius
- Likheter mellom Augustus og Gaius Octavius
Sammenligning mellom Augustus og Gaius Octavius
Augustus har 304 relasjoner, mens Gaius Octavius har 20. Som de har til felles 13, er den Jaccard indeksen 4.01% = 13 / (304 + 20).
Referanser
Denne artikkelen viser forholdet mellom Augustus og Gaius Octavius. For å få tilgang til hver artikkel som informasjonen ble hentet, vennligst besøk: