Raskere tilgang enn browser!Likheter mellom Augustus og Partia
Augustus og Partia har 18 ting til felles (i Unionpedia): Aleksander den store, Anatolia, Fraates IV av Partia, India, Judea, Julius Cæsar, Kilikia, Kristendom, Marcus Antonius, Marcus Licinius Crassus, Middelhavet, Nero, Oldtidens Egypt, Oldtidens kongedømme Armenia, Pompeius, Romerriket, Syria, Tiberius.
Aleksander den store
Aleksander den store var konge, basileus, av det antikke greske kongeriket Makedonia. Han var et medlem av argeadedynastiet, den gamle makedonske kongeslekten. På gresk er navnet hans Μέγας Ἀλέξανδρος, Megas Alexandros. Mer formelt kan han omtales som Aleksander III av Makedonia (gresk: Ἀλέξανδρος Γʹ ὁ Μακεδών, Alexandros III ho Makedon) Han ble født i Pella i 356 f.Kr. og etterfulgte sin far, Filip II, til den makedonske tronen da han var tjue år gammel. Han tilbrakte det meste av sin tid som konge på en militær kampanje i Asia og nordøstlige Afrika, en ekspedisjon som til da var uten sidestykke i historien. Da han var tretti år hadde han underlagt seg og skapt et av de største riker i den antikke verden. Det strakte seg fra Hellas til Egypt, inn i nordvestlige India og dagens Pakistan. Han var ubeseiret i kamp, og er jevnt over betraktet som en av historiens mest vellykkede militære hærførere. I løpet av sin ungdom ble Aleksander undervist av filosofen Aristoteles fram til han var 16 år. Etter at hans far Filip ble myrdet i 336 f.Kr. etterfulgte Aleksander ham på tronen, og arvet et sterkt kongedømme og en erfaren og slagkraftig hær. Han ble også hærfører for Hellas, og benyttet denne autoriteten å sette i gang sin fars panhellenitiske prosjekt; å lede grekerne i erobringen av Perserriket. I 334 f.Kr. invaderte han akamenidedynastiet Perserriket, erobret Anatolia, og gjennomførte et hærtog som varte i ti år. Aleksander brøt persernes makt i flere avgjørende slag, mest kjent er slagene i Issos og Gaugamela. Han beseiret til sist den persiske kong Dareios III og erobret Akamenideriket i sin helhet. Til slutt strakte hans rike seg fra Adriaterhavet i Europa til Induselven i Asia. I jakten på «verdens ende og det store ytre havet» invaderte han India i 326 f.Kr., men ble til sist tvunget til å snu etter krav fra sine soldater. Aleksander døde i Babylon i 323 f.Kr., i byen han planla å etablere som sin hovedstad, uten å få anledning til å sette i gang en planlagt invasjon av Arabia, og kanskje deretter en marsj inn i det vestlige Europa. I årene som fulgte etter hans død, førte en rekke kriger mellom hans hærførere til at hans store verdensrike ble splittet opp mellom diadokene («etterfølgerne»), hans generaler og arvinger. Aleksanders arv omfatter utbredelsen av den greske kultur i Det nære østen, og skapte gresk-buddhisme (en synkretisme mellom gresk kultur og buddhisme). Han grunnla rundt tjue byer som fikk hans navn, mest kjent er Alexandria i Egypt. Aleksanders utplassering av greske kolonister og den påfølgende spredningen av gresk språk og kultur i øst resulterte i en ny hellenistisk sivilisasjon, en sivilisasjon som preget Det bysantinske rike så sent som 1400-tallet, og tilstedeværelsen av gresktalende i sentrale og østlige Anatolia varte fram til 1920-tallet. Aleksander ble legendarisk som en klassisk helt og sammenlignes med Homers Akilles, og han har en framstående posisjon i historien og de mytiske tradisjonen til både greske og ikke-greske kulturer. Han ble en målestokk som andre hærførere sammenlignet seg med, og krigsskoler og militære akademier verden over underviser fortsatt i hans taktikk. Han er rangert blant de meste innflytelsesrike personer i historien, sammen med sin lærer Aristoteles.
Aleksander den store og Augustus · Aleksander den store og Partia ·
Anatolia
Anatolia ligger sørøst for Bosporos, mellom Svartehavet og Middelhavet. Den tradisjonelle definisjonen på den anatoliske halvøya innenfor dagens moderne tyrkiske stat.http://www.anatolia.com/regions_of_turkey «Geographical Regions of Turkey», ''Anatolia.com'' Anatolia, også kjent som Lilleasia, er en halvøy i sørvestlige Asia.
Anatolia og Augustus · Anatolia og Partia ·
Fraates IV av Partia
Fraates IV (persisk: فرهاد چهارم; gresk: Φραατησ) var konge av Partia fra 37 f.Kr.
Augustus og Fraates IV av Partia · Fraates IV av Partia og Partia ·
India
India, offisielt Republikken India, er det største landet etter areal i Sør-Asia, og verdens største land etter befolkning.
Augustus og India · India og Partia ·
Judea
Arad Samaria og Galilea). Judea, fra hebraisk: יהודה, Jəhuda; gresk: Ἰουδαία, Ioudaía; latin: Iudaea, يهودا, Jahudia) er oldtidens bibelske, romerske og det moderne navnet på et fjellrikt område løst tilsvarende den sørlige delen av Israel. Navnet har sin opprinnelse fra det hebraiske, kanaanittiske og senere nybabylonske og persiske navnet Jehudah eller Jehud for den bibelske israelittiske Judas stamme (Jehudah) og det assosierte kongedømmet Judea som Jewish Encyclopedia fra 1906 har datert fra 934 f.Kr. og fram til 586 f.Kr. Navnet på regionen fortsatte å bli benyttet under det babylonske fangenskap, persiske, hellenistiske, og romerske perioder som henholdsvis Jehud, Jehud Medinata (provinsen Judea), hasmoneiske Judea, og til sist Herodesdynastiets Judea og romerske Judea. Som en konsekvens av Bar Kokhba-opprøret i 135 e.Kr. ble regionen omdøpt og slått sammen med romersk Syria til opprettelse av Syria Palestina av den seirende romerske keiser Hadrian. En stor del av Judea ble inkludert i den jordanske okkupasjonen av Judea mellom 1948 og 1967 (det vil si Judea av kongeriket Jordan). begrepet Judea som en geografisk betegnelse ble gjenoppvekket av Israels regjering på 1900-tallet som en del av det israelske administrative distriktsnavnet Judea- og Samaria-området.
Augustus og Judea · Judea og Partia ·
Julius Cæsar
Gaius Julius Cæsar (på klassisk latin skrevet GAIVS IVLIVS CAESAR, klassisk latinsk uttale muligens, født 12. eller 13. juli 100 f.Kr. i Roma, død 15. mars 44 f.Kr. i Roma) var en romersk militær leder, politiker, forfatter og diktator. Han spilte en viktig og avgjørende rolle i den gradvise overgangen fra den romerske republikk til Romerriket og keiserdømmet. Selv var han ikke keiser, men hadde sine embeter innenfor rammen av republikken. I år 60 f.Kr. gikk Cæsar i en politisk allianse, det første triumvirat, med Crassus og Pompeius og kom til å dominere romersk politikk i flere år. Deres forsøk på å samle makt via populistisk taktikk, ble motarbeidet av det romerske senatet som ble ledet av en konservativ elite. Blant dem Cato den yngre med jevnlig støtte fra Cicero. Med Cæsars erobring av Gallia, dagens Frankrike og Belgia, nådde den romerske republikken frem til atlanterhavskysten og Nordsjøen. I år 55 f.Kr. ledet han den første invasjonen av Britannia. Disse bedriftene ga ham en enestående militær makt og truet å formørke Pompeius' rang. Maktbalansen ble ytterligere forstyrret ved Crassus' død i år 53 f.Kr. Politisk omgruppering i Roma, førte til sist til en stillingskrig mellom Cæsar og Pompeius, hvor den sistnevnte tok saken opp i senatet. Beordret av senatet om å stå til rette for ulike anklager, marsjerte Cæsar fra Gallia til Italia med sine legionærer, krysset elven Rubicon i 49 f.Kr. Det utløste en borgerkrig, hvor Julius Cæsar til sist sto igjen som den uovertrufne lederen av den romerske verden. Etter å ha tatt kontroll over styringen, begynte han med omfattende reformer av det romerske samfunn og regjeringen. Han sentraliserte republikkens byråkrati og ble til sist proklamert «diktator til evig tid». En gruppe med senatorer, ledet av Marcus Junius Brutus, snikmyrdet diktatoren på dagen Idus martiae, den 15. mars 44 f.Kr.. Dette i håp om å gjeninnføre republikken. Imidlertid ble resultatet borgerkriger, som endte med et keiserdømme under Cæsars adopterte arving Octavius, senere kjent som keiser Augustus. Mye av Cæsars liv er kjent fra hans egne redegjørelser av sine militære bedrifter, og fra andre samtidige kilder, hovedsakelig Ciceros brev og taler, samt historieskrivningen til Sallustius. De eldste biografiene om Cæsar av Suetonius og Plutark, er også viktige kilder. Cæsars egne tekster, som hans bok om krigen i Gallia, De Bello Gallico (gallerkrigen), er på grunn av sitt stilrene språk fortsatt standardpensum for begynnerkurs i latin. Hans liv har også vært inspirasjon til en rekke kunstverk, som Shakespeares skuespill Julius Cæsar, foruten også en rekke skjønnlitterære bøker og populære filmer.
Augustus og Julius Cæsar · Julius Cæsar og Partia ·
Kilikia
Kart over Anatolia, inkludert anvisning av Kilikia Provinsen Kilikia 125 e.Kr. Kilikia (gresk: Κιλικία; tyrkisk: Kilikya; armensk: Կիլիկիա, middelpersisk: klkyʾy; partisk: kylkyʾ) var den sørlige kystregionen av Anatolia (Lilleasia), sør for det sentrale anatoliske platå, i dagens Adana, Osmaniye og Mersin.
Augustus og Kilikia · Kilikia og Partia ·
Kristendom
Kristendom er en monoteistisk religion utgått fra jødedommen basert på livet og læren til Jesus Kristus.
Augustus og Kristendom · Kristendom og Partia ·
Marcus Antonius
Marcus Antonius (latin: M•ANTONIVS•M•F•M•N) (født 14. januar 83 f.Kr., død 1. august 30 f.Kr.) var en romersk politiker og general.
Augustus og Marcus Antonius · Marcus Antonius og Partia ·
Marcus Licinius Crassus
Marcus Licinius Crassus (latin M·LICINIVS·P·F·P·N·CRASSVS, født 115 f.Kr., død 53 f.Kr.) var en romersk general og politiker, mest kjent for å ha slått ned slaveopprøret til Spartacus og sin delaktighet i det første triumvirat sammen med Cæsar og Pompeius.
Augustus og Marcus Licinius Crassus · Marcus Licinius Crassus og Partia ·
Middelhavet
Middelhavet er havet mellom Europa, Afrika og Asia, med et areal på ca.
Augustus og Middelhavet · Middelhavet og Partia ·
Nero
Nero (latin: Claudius Cæsar Augustus Germanicus (født 15. desember 37, død 9. juni 68), I Hieronymus' krønike heter det at Nero satt ved makten i tretten år, syv måneder og 28 dager, slik at en regjeringstid som begynner 13. oktober 54 ender 9. juni 68, eller 11. juni; Cassius Dio, og Flavius Josefus: Den jødiske krig, 4, 9, 491, oppgir tretten år og åtte måneders varighet. født Lucius Domitius Ahenobarbus, også kalt (50–54 e.Kr.) Nero Claudius Drusus Germanicus, var den femte og siste keiseren av det julo-claudiske dynastiet. Jarus, Owen (8. oktober 2013):, Live Science Den 25. februar i 50 ble han arving til tronen etter sin grandonkel og stefar Claudius. Nero var sønn av Agrippina den yngre, søster av keiser Caligula, i hennes ekteskap med Gnaeus Domitius Ahenobarbus. Hun ble senere gift med sin onkel, keiser Claudius, som adopterte Nero med navnet Nero Claudius Cæsar og ble hans arving og etterfølger. Som Claudius ble Nero keiser med samtykke av pretorianergarden. Neros mor, Agrippina, var antagelig deltakende i Claudius’ død og Neros nominasjon som keiser. Hun dominerte Neros tidlige liv og beslutninger inntil han fortrengte henne og fem år inn i sitt styre fikk han henne myrdet. I løpet av sine første år som keiser var Nero tilfreds med å bli ledet av sin mor, sin lærer Lucius Annaeus Seneca og sin pretorianske prefekt, Sextus Afranius Burrus. Etter hvert som tiden gikk begynte han å delta mer aktivt og mer uavhengig i regjeringen og utenrikspolitikken. I løpet av hans styre utførte den respekterte general Corbulo en vellykket krig og forhandlet fram en fredsavtale med Partia. Hans general, Suetonius Paulinus, knuste et betydelig opprør i romersk Britannia, ledet av den britonske dronning Boudicca. Det bosporanske rike ble kortvarig under Romerriket, og den første jødisk-romerske krig begynte. Nero fokuserte mye av sin oppmerksomhet på diplomati, handel og rikets kulturelle liv, beordret teatre å bli bygget og promoterte atletiske leker. Han gjorde offentlige opptredener som skuespiller, poet, musiker og ved å kjøre stridsvogn. I øynene til tradisjonalister underminerte dette hans verdighet og autoritet som person, status og posisjon. Hans overdrevne program med offentlige og private byggverk over hele riket ble finansiert med økning av skattene, noe som ble sterkt mislikt av mellomklassen og de øverste samfunnsklassene. Ulike sammensvergelser mot hans liv ble avslørt, og lederne, de fleste av dem innenfor Neros eget hoff, ble henrettet. I 66 la han til tittelen imperator til navnet sitt. Nero synes å ha vært en ytterst eksentrisk keiser, som drepte flere nærmere slektninger, inkludert sin mor, sin bror Britannicus, minst én av sine koner - Poppaea Sabina, og hennes ufødte barn samt filosofen Seneca, som ble drevet til selvmord. Keiseren anså seg selv som en stor musiker og kunstner, og viste blant annet stor interesse for de greske olympiske leker, hvor han deltok i 67, gjerne i selvoppfunnede idretter som lyrespill, hvor han alltid vant. I 68 gjorde Vindex, guvernør i det galliske territoriet Gallia Lugdunensis, opprør. Han fikk støtte fra Galba, guvernør i Hispania Tarraconensis. Opprøret til Vindex feilet i sitt umiddelbare mål, men Nero flyktet fra Roma da byens misfornøyde sivile og militære myndigheter valgte Galba som ny keiser. Nero begikk selvmord den 9. juni 68 da han fikk vite at han hadde blitt dømt til døden in absentia som offentlig fiende. Det gjorde ham til den første romerske keiser som begikk selvmord. Hans siste ord skal ha vært «Hvilken kunstner verden mister i meg.» Elskerinnen, Claudia Acte, hadde ansvaret for begravelsen hans. Hans død avsluttet det julo-claudiske dynastiet og utløste en kortvarig periode med innbyrdeskrig kjent som året med de fire keiserne. Neros omdømme i ettertiden er dårlig, vanligvis assosiert med tyranni og dekadanse. De fleste romerske kilder, som Suetonius og Cassius Dio, har gitt gjennomgående negative bedømmelse av hans personlighet og styre; Tacitus hevdet at det romerske folket mente at han var undertrykkende og korrupt. Suetonius har fortalt at mange romere mente at den store brannen i Roma i 64 var utløst av Nero for å rydde vei for et stor keiserpalass, Domus Aurea. Ifølge Tacitus ble det sagt at Nero la skylden for brannen på de kristne og lot dem brenne levende som straff, tilsynelatende ikke motivert av offentlig rettferdighet, men av personlig ondskap. En del moderne historikere har stilt spørsmål ved påliteligheten til de antikke kildene om Neros tyranniske handlinger. Noen få kilder framstiller Nero i et mer fordelaktig lys. Det er bevis for hans popularitet blant vanlige folk, særlig i Romerrikets østlige provinser, hvor en folkelig legende oppsto at Nero ikke hadde dødd og ville komme tilbake. Minst tre ledere av kortvarige og mislykkede opprør framstilte seg som «den gjenfødte Nero» for å skaffe seg folkelig støtte.
Augustus og Nero · Nero og Partia ·
Oldtidens Egypt
pyramidene på Gizaplatået er blant de mest gjenkjennbare symboler på oldtidens egyptiske sivilisasjon. Oldtidens Egypt er den tidlige egyptiske sivilisasjon i det nordøstlige Afrika, konsentrert langs de nedre delene av Nildalen.
Augustus og Oldtidens Egypt · Oldtidens Egypt og Partia ·
Oldtidens kongedømme Armenia
Det armenske kongedømmet under sin største utbredelse. Oldtidens kongedømme Armenia var et uavhengig monarki fra 331 f.Kr. til 428 e.Kr.
Augustus og Oldtidens kongedømme Armenia · Oldtidens kongedømme Armenia og Partia ·
Pompeius
Gnaeus Pompeius Magnus (Latin: CN•POMPEIVS•CN•F•SEX•N•MAGNVS) (født 29. september 106 f.Kr., død 28. september 48 f.Kr.) var en fremstående og ambisiøs romersk militær leder, provinsguvernør og politiker i det 100-tallet f.Kr.. Han kom fra en rik italiensk provinsiell bakgrunn og hans far hadde vært den første som etablerte familien blant den romerske adelen. Pompeius' umiddelbare suksess som general mens han fortsatt var svært ung gjorde det mulig å avansere direkte til hans første konsulskap uten å møte de normale kravene for posisjonen. Pompeius utmerket seg første gang som militær leder under Sullas diktatorstyre. For sine militære triumfer fikk han tilnavnet «Magnus» («den store»). Han var konsul tre ganger og feiret tre triumfer. Pompeius bidro deretter til å slå ned Spartacus' slaveopprør. For å styrke sin stilling ytterligere allierte Pompeius seg med Julius Cæsar og Marcus Crassus i det første triumvirat. Avtalen ble forseglet da Pompeius giftet seg med Cæsars eneste datter, Julia. Triumviratet ble imidlertid kortvarig; etter at Crassus ble drept i slag i 53 f.Kr., prøvde Pompeius å utmanøvrere Cæsar for å få kontroll over republikken. Dette utløste en borgerkrig mellom Cæsar og Pompeius. Krigen endte i slaget ved Farsalos der Pompeius ble slått og måtte flykte til Egypt. Der ble Pompeius forrådt og drept av Ptolemaios XIII av Egypt.
Augustus og Pompeius · Partia og Pompeius ·
Romerriket
No-ROMERRIKETOpplesing fra gammel versjon av artikkelen,5. april 2013 Romerriket utviklet seg rundt det sentrale området ''Forum Romanum'' i Roma i Italia. Østriket Romerriket var en italisk sivilisasjon som vokste ut fra bystaten Roma i oldtiden, grunnlagt på Den italienske halvøy på 700-tallet f.Kr. I løpet av sin tolv århundre lange livstid endret den romerske sivilisasjonen seg fra å være monarki via republikk til å bli et keiserrike.
Augustus og Romerriket · Partia og Romerriket ·
Syria
Syria, offisielt Den arabiske republikk Syria, er en stat i Midtøsten.
Augustus og Syria · Partia og Syria ·
Tiberius
Tiberius (latin: Tiberius Caesar Dīvī Augustī Fīlius Augustus; født 16. november 42 f.Kr., død 16. mars 37 e.Kr.) var en romersk keiser fra 14 e.Kr. til 37 e.Kr. Han ble født som Tiberius Claudius Nero, tilhørende slekten Claudia, som sønn av Tiberius Claudius Nero og Livia Drusilla.
Listen ovenfor gir svar på følgende spørsmål
- I det som synes Augustus og Partia
- Det de har til felles Augustus og Partia
- Likheter mellom Augustus og Partia
Sammenligning mellom Augustus og Partia
Augustus har 304 relasjoner, mens Partia har 258. Som de har til felles 18, er den Jaccard indeksen 3.20% = 18 / (304 + 258).
Referanser
Denne artikkelen viser forholdet mellom Augustus og Partia. For å få tilgang til hver artikkel som informasjonen ble hentet, vennligst besøk:
