Diktator (romersk) og Julius Cæsar

Snarveier: Forskjeller, Likheter, Jaccard Likhet koeffisient, Referanser.

Forskjellen mellom Diktator (romersk) og Julius Cæsar

Diktator (romersk) vs. Julius Cæsar

Diktator (latin: «en som dikterer» (gir ordre); formen er en frekventativ av dicere, «å si» med et nomen agentis (et ord som er avledet av et annet som betegner en handling), det vil si «en som sier/befaler gjentatte ganger». I den romerske republikk var det en ekstraordinær magistratstilling. Andre magistrater ble underordnet vedkommende og retten til plebeiernes tribuner til å nedlegge veto mot hans beslutninger var meget begrenset. Diktatoren ble offisielt betegnet som Magister Populi, «herren over folket», Praetor Maximus, «den suverene pretor», og Magister Peditum, «herren over infanteriet». Diktatoren ble utnevnt i krisetider i stilling som gav ham absolutt makt i republikken, makt lik keiseren fikk i Romerriket. Forskjellen lå i at diktatoren kun hadde regjeringstid (imperium) i seks måneder. Diktatoren var unntaket av kollegialitetet (hver magistrat hadde en eller flere likestilte kollegaer med lik makt), som var en av grunnstenene i den romerske republikken. Det kunne aldri være mer enn én diktator utnevnt, og diktatoren kunne ikke bli stilt til rettslig ansvar for sine handlinger. Imidlertid, for å forhindre diktaturet fra å true selve staten ble det også pålagt klare begrensninger på diktatorens makt: en diktator kunne bare handle innenfor hans påtenkte sfære av autoritet, og han var forpliktet til å oppgi sin posisjon straks hans utnevnte oppgave hadde blitt oppnådd, eller at maktposisjonen uansett ble avsluttet innen seks måneder. Diktatorer ble jevnlig utnevnt fra republikkens eldste perioder og fram til andre punerkrig. Posisjonen gikk da inn i bero uten innehaver for mer enn et århundre fram til det ble gjenopptatt i en betydelig endret form, først ved Sulla og deretter av Julius Cæsar. Posisjonen som diktator ble formelt avskaffet ved Cæsars død og ikke gjenopptatt under det romerske keiserriket. Gaius Julius Cæsar (på klassisk latin skrevet GAIVS IVLIVS CAESAR, klassisk latinsk uttale muligens, født 12. eller 13. juli 100 f.Kr. i Roma, død 15. mars 44 f.Kr. i Roma) var en romersk militær leder, politiker, forfatter og diktator. Han spilte en viktig og avgjørende rolle i den gradvise overgangen fra den romerske republikk til Romerriket og keiserdømmet. Selv var han ikke keiser, men hadde sine embeter innenfor rammen av republikken. I år 60 f.Kr. gikk Cæsar i en politisk allianse, det første triumvirat, med Crassus og Pompeius og kom til å dominere romersk politikk i flere år. Deres forsøk på å samle makt via populistisk taktikk, ble motarbeidet av det romerske senatet som ble ledet av en konservativ elite. Blant dem Cato den yngre med jevnlig støtte fra Cicero. Med Cæsars erobring av Gallia, dagens Frankrike og Belgia, nådde den romerske republikken frem til atlanterhavskysten og Nordsjøen. I år 55 f.Kr. ledet han den første invasjonen av Britannia. Disse bedriftene ga ham en enestående militær makt og truet å formørke Pompeius' rang. Maktbalansen ble ytterligere forstyrret ved Crassus' død i år 53 f.Kr. Politisk omgruppering i Roma, førte til sist til en stillingskrig mellom Cæsar og Pompeius, hvor den sistnevnte tok saken opp i senatet. Beordret av senatet om å stå til rette for ulike anklager, marsjerte Cæsar fra Gallia til Italia med sine legionærer, krysset elven Rubicon i 49 f.Kr. Det utløste en borgerkrig, hvor Julius Cæsar til sist sto igjen som den uovertrufne lederen av den romerske verden. Etter å ha tatt kontroll over styringen, begynte han med omfattende reformer av det romerske samfunn og regjeringen. Han sentraliserte republikkens byråkrati og ble til sist proklamert «diktator til evig tid». En gruppe med senatorer, ledet av Marcus Junius Brutus, snikmyrdet diktatoren på dagen Idus martiae, den 15. mars 44 f.Kr.. Dette i håp om å gjeninnføre republikken. Imidlertid ble resultatet borgerkriger, som endte med et keiserdømme under Cæsars adopterte arving Octavius, senere kjent som keiser Augustus. Mye av Cæsars liv er kjent fra hans egne redegjørelser av sine militære bedrifter, og fra andre samtidige kilder, hovedsakelig Ciceros brev og taler, samt historieskrivningen til Sallustius. De eldste biografiene om Cæsar av Suetonius og Plutark, er også viktige kilder. Cæsars egne tekster, som hans bok om krigen i Gallia, De Bello Gallico (gallerkrigen), er på grunn av sitt stilrene språk fortsatt standardpensum for begynnerkurs i latin. Hans liv har også vært inspirasjon til en rekke kunstverk, som Shakespeares skuespill Julius Cæsar, foruten også en rekke skjønnlitterære bøker og populære filmer.

Den romerske republikk

Den romerske republikk (latin: Res publica Romana) er betegnelsen på styreformen for byen Roma og oldtidens romerske sivilisasjon.

Den romerske republikk og Diktator (romersk) · Den romerske republikk og Julius Cæsar · Se mer »

Latin

Latin er et indoeuropeisk språk i den italiske gruppen, og opprinnelig dialekten i det antikke Latium (Roma med omegn) som senere ble helt dominerende i den vestlige del av Romerriket.

Diktator (romersk) og Latin · Julius Cæsar og Latin · Se mer »

Lucius Cornelius Sulla

Lucius Cornelius Sulla Felix (latin: L•CORNELIVS•L•F•P•N•SVLLA•FELIX) (født ca. 138 f.Kr., død 78 f.Kr.) var en romersk general og diktator, vanligvis kjent som kun Sulla. Hans tilleggsnavn Felix, «den heldige», fikk han senere i livet på grunn av sitt legendariske hell som general. Han hadde æren av å bli valgt til konsul to ganger og han gjenopprettet diktaturet i Roma. Sulla ble belønnet med corona graminea, «gresskronen», den fremste og mest sjeldne militære hedersbevisning i Romerriket, under forbundsfellekrigen (mellom 91 f.Kr. og 88 f.Kr.). Hans liv var jevnlig omtalt i antikke biografiske samlinger av ledende generaler og politikere, opprinnelig i den biografiske kompendium av berømte romerne som ble utgitt av Marcus Terentius Varro. I Plutarks Sammenlignbare liv (gresk: Bíoi parálleloi) er Sulla sammenlignet med den spartanske general og strateg Lysandros. Sullas diktatur kom i en tid hvor striden mellom popularene og optimatene var på sitt høyeste. De førstnevnte, representert av Sullas samtidige og til sist rival, Gaius Marius, utfordret den eksisterende orden ved å kreve ytterligere rettigheter for plebeierne, mens de sistnevnte forsøkte å bevare den eksisterende maktstrukturen som var dominert av aristokratiet og senatet. I en tvist over kommandoen av hæren marsjerte Sulla på ikke-konstitusjonelt vis sin hær inn i Roma og beseiret Marius i kamp. Han tok posisjonen som diktator som ikke hadde vært benyttet siden andre punerkrig et århundre tidligere. Han benyttet sin makt som diktator til å gjennomføre en rekke med reformer i den romerske lovgivningen. Disse hadde til hensikt å styrke senatets forrang, og minske makten til tribunene. Etter å ha søkt valg til å bli konsul for andre gang, trakk han seg tilbake til privat liv og døde kort tid etter. Sullas beslutning om å gripe makten som diktator kom til å destabilisere den romerske maktstrukturen og gjorde det mulig for senere ledere som Julius Cæsar å følge hans presedens i å gripe politisk makt ved vold. Sulla hadde alle negative kjennetegn til en diktator: han sammenkalte forsamlinger hvor han holdt storstilte taler, truet og skremte alle som han hevdet var hans fiender, også hans eget publikum. Han la til nye navn til listen av statens fiender, og de som havnet der var ikke trygge. Selv de som søkte tilflukt i templer ble drept., Roman Empire.

Diktator (romersk) og Lucius Cornelius Sulla · Julius Cæsar og Lucius Cornelius Sulla · Se mer »

Plebeier

Plebeier (fra latin av plebs «allmennhet», «folket») var i Romerriket betegnelsen på en borger som i svært begrenset grad hadde anledning til å delta i det politiske og militære samfunnsliv; i motsetning til patrisiere.

Diktator (romersk) og Plebeier · Julius Cæsar og Plebeier · Se mer »

Plutark

Plutark (ca. 46-120) skrev ''Moralia'' og flere andre verk innen historie og biografi. Plutark (gresk: Πλούταρχος; født ca. 45, død ca. 120) var en gresk historiker, biograf og essayist.

Diktator (romersk) og Plutark · Julius Cæsar og Plutark · Se mer »

Romerriket

No-ROMERRIKETOpplesing fra gammel versjon av artikkelen,5. april 2013 Romerriket utviklet seg rundt det sentrale området ''Forum Romanum'' i Roma i Italia. Østriket Romerriket var en italisk sivilisasjon som vokste ut fra bystaten Roma i oldtiden, grunnlagt på Den italienske halvøy på 700-tallet f.Kr. I løpet av sin tolv århundre lange livstid endret den romerske sivilisasjonen seg fra å være monarki via republikk til å bli et keiserrike.

Diktator (romersk) og Romerriket · Julius Cæsar og Romerriket · Se mer »

Tribun

En tribun, eller folketribun, var en tillitsvalgt romersk embetsmann.

Diktator (romersk) og Tribun · Julius Cæsar og Tribun · Se mer »

Veto

Veto kommer fra Latin og betyr «jeg forbyr» og er en spesiell form for stemme som har utsettende eller blokkerende effekt for en beslutning innenfor en gitt ramme.

Diktator (romersk) og Veto · Julius Cæsar og Veto · Se mer »