Raskere tilgang enn browser!Likheter mellom Antipatros fra Idumea og Johannes Hyrkanos II
Antipatros fra Idumea og Johannes Hyrkanos II har 8 ting til felles (i Unionpedia): Aretas III, Aristobulos II, Herodes den store, Jerusalem, Judea, Julius Cæsar, Nabateere, Pompeius.
Aretas III
Aretas III var konge over nabateerne fra 87-62 f.Kr.
Antipatros fra Idumea og Aretas III · Aretas III og Johannes Hyrkanos II ·
Aristobulos II
Aristobulos II fra «Promptuarii Iconum Insigniorum» Det hasmoneiske kongedømme under Aristobulos II Aristobulos II (født ca. 100 f.Kr., død 49 f.Kr.) var yppersteprest og konge av Judea 66-63 f.Kr., og tilhørte det hasmoneiske dynasti, en av makkabeerne.
Antipatros fra Idumea og Aristobulos II · Aristobulos II og Johannes Hyrkanos II ·
Herodes den store
Herodes (hebraisk: – Hordos; gresk: – Hērṓidēs), også kjent som Herodes den store (født 73 eller 74 f.Kr., død 4 f.Kr. i Jeriko) var en romersk klientkonge av Judea.
Antipatros fra Idumea og Herodes den store · Herodes den store og Johannes Hyrkanos II ·
Jerusalem
Jerusalem er en by i det historiske landskapet som er kjent som Judea og Palestina.
Antipatros fra Idumea og Jerusalem · Jerusalem og Johannes Hyrkanos II ·
Judea
Arad Samaria og Galilea). Judea, fra hebraisk: יהודה, Jəhuda; gresk: Ἰουδαία, Ioudaía; latin: Iudaea, يهودا, Jahudia) er oldtidens bibelske, romerske og det moderne navnet på et fjellrikt område løst tilsvarende den sørlige delen av Israel. Navnet har sin opprinnelse fra det hebraiske, kanaanittiske og senere nybabylonske og persiske navnet Jehudah eller Jehud for den bibelske israelittiske Judas stamme (Jehudah) og det assosierte kongedømmet Judea som Jewish Encyclopedia fra 1906 har datert fra 934 f.Kr. og fram til 586 f.Kr. Navnet på regionen fortsatte å bli benyttet under det babylonske fangenskap, persiske, hellenistiske, og romerske perioder som henholdsvis Jehud, Jehud Medinata (provinsen Judea), hasmoneiske Judea, og til sist Herodesdynastiets Judea og romerske Judea. Som en konsekvens av Bar Kokhba-opprøret i 135 e.Kr. ble regionen omdøpt og slått sammen med romersk Syria til opprettelse av Syria Palestina av den seirende romerske keiser Hadrian. En stor del av Judea ble inkludert i den jordanske okkupasjonen av Judea mellom 1948 og 1967 (det vil si Judea av kongeriket Jordan). begrepet Judea som en geografisk betegnelse ble gjenoppvekket av Israels regjering på 1900-tallet som en del av det israelske administrative distriktsnavnet Judea- og Samaria-området.
Antipatros fra Idumea og Judea · Johannes Hyrkanos II og Judea ·
Julius Cæsar
Gaius Julius Cæsar (på klassisk latin skrevet GAIVS IVLIVS CAESAR, klassisk latinsk uttale muligens, født 12. eller 13. juli 100 f.Kr. i Roma, død 15. mars 44 f.Kr. i Roma) var en romersk militær leder, politiker, forfatter og diktator. Han spilte en viktig og avgjørende rolle i den gradvise overgangen fra den romerske republikk til Romerriket og keiserdømmet. Selv var han ikke keiser, men hadde sine embeter innenfor rammen av republikken. I år 60 f.Kr. gikk Cæsar i en politisk allianse, det første triumvirat, med Crassus og Pompeius og kom til å dominere romersk politikk i flere år. Deres forsøk på å samle makt via populistisk taktikk, ble motarbeidet av det romerske senatet som ble ledet av en konservativ elite. Blant dem Cato den yngre med jevnlig støtte fra Cicero. Med Cæsars erobring av Gallia, dagens Frankrike og Belgia, nådde den romerske republikken frem til atlanterhavskysten og Nordsjøen. I år 55 f.Kr. ledet han den første invasjonen av Britannia. Disse bedriftene ga ham en enestående militær makt og truet å formørke Pompeius' rang. Maktbalansen ble ytterligere forstyrret ved Crassus' død i år 53 f.Kr. Politisk omgruppering i Roma, førte til sist til en stillingskrig mellom Cæsar og Pompeius, hvor den sistnevnte tok saken opp i senatet. Beordret av senatet om å stå til rette for ulike anklager, marsjerte Cæsar fra Gallia til Italia med sine legionærer, krysset elven Rubicon i 49 f.Kr. Det utløste en borgerkrig, hvor Julius Cæsar til sist sto igjen som den uovertrufne lederen av den romerske verden. Etter å ha tatt kontroll over styringen, begynte han med omfattende reformer av det romerske samfunn og regjeringen. Han sentraliserte republikkens byråkrati og ble til sist proklamert «diktator til evig tid». En gruppe med senatorer, ledet av Marcus Junius Brutus, snikmyrdet diktatoren på dagen Idus martiae, den 15. mars 44 f.Kr.. Dette i håp om å gjeninnføre republikken. Imidlertid ble resultatet borgerkriger, som endte med et keiserdømme under Cæsars adopterte arving Octavius, senere kjent som keiser Augustus. Mye av Cæsars liv er kjent fra hans egne redegjørelser av sine militære bedrifter, og fra andre samtidige kilder, hovedsakelig Ciceros brev og taler, samt historieskrivningen til Sallustius. De eldste biografiene om Cæsar av Suetonius og Plutark, er også viktige kilder. Cæsars egne tekster, som hans bok om krigen i Gallia, De Bello Gallico (gallerkrigen), er på grunn av sitt stilrene språk fortsatt standardpensum for begynnerkurs i latin. Hans liv har også vært inspirasjon til en rekke kunstverk, som Shakespeares skuespill Julius Cæsar, foruten også en rekke skjønnlitterære bøker og populære filmer.
Antipatros fra Idumea og Julius Cæsar · Johannes Hyrkanos II og Julius Cæsar ·
Nabateere
Kart over det nabateiske kongerike på 100-tallet e.Kr. før det ble den romerske provins Arabia Petraea. Petra, Jordan. Nabateernes handelsveier Nabateere (الأنباط, al-ʾAnbāṭ; sammenlign med greske Ναβαταῖος, latin: Nabataeus) var et førislamsk arabisk, Livius.org.
Antipatros fra Idumea og Nabateere · Johannes Hyrkanos II og Nabateere ·
Pompeius
Gnaeus Pompeius Magnus (Latin: CN•POMPEIVS•CN•F•SEX•N•MAGNVS) (født 29. september 106 f.Kr., død 28. september 48 f.Kr.) var en fremstående og ambisiøs romersk militær leder, provinsguvernør og politiker i det 100-tallet f.Kr.. Han kom fra en rik italiensk provinsiell bakgrunn og hans far hadde vært den første som etablerte familien blant den romerske adelen. Pompeius' umiddelbare suksess som general mens han fortsatt var svært ung gjorde det mulig å avansere direkte til hans første konsulskap uten å møte de normale kravene for posisjonen. Pompeius utmerket seg første gang som militær leder under Sullas diktatorstyre. For sine militære triumfer fikk han tilnavnet «Magnus» («den store»). Han var konsul tre ganger og feiret tre triumfer. Pompeius bidro deretter til å slå ned Spartacus' slaveopprør. For å styrke sin stilling ytterligere allierte Pompeius seg med Julius Cæsar og Marcus Crassus i det første triumvirat. Avtalen ble forseglet da Pompeius giftet seg med Cæsars eneste datter, Julia. Triumviratet ble imidlertid kortvarig; etter at Crassus ble drept i slag i 53 f.Kr., prøvde Pompeius å utmanøvrere Cæsar for å få kontroll over republikken. Dette utløste en borgerkrig mellom Cæsar og Pompeius. Krigen endte i slaget ved Farsalos der Pompeius ble slått og måtte flykte til Egypt. Der ble Pompeius forrådt og drept av Ptolemaios XIII av Egypt.
Antipatros fra Idumea og Pompeius · Johannes Hyrkanos II og Pompeius ·
Listen ovenfor gir svar på følgende spørsmål
- I det som synes Antipatros fra Idumea og Johannes Hyrkanos II
- Det de har til felles Antipatros fra Idumea og Johannes Hyrkanos II
- Likheter mellom Antipatros fra Idumea og Johannes Hyrkanos II
Sammenligning mellom Antipatros fra Idumea og Johannes Hyrkanos II
Antipatros fra Idumea har 18 relasjoner, mens Johannes Hyrkanos II har 28. Som de har til felles 8, er den Jaccard indeksen 17.39% = 8 / (18 + 28).
Referanser
Denne artikkelen viser forholdet mellom Antipatros fra Idumea og Johannes Hyrkanos II. For å få tilgang til hver artikkel som informasjonen ble hentet, vennligst besøk:
