Likheter mellom Helvetikere og Plinius den eldre
Helvetikere og Plinius den eldre har 15 ting til felles (i Unionpedia): Alpene, Antikken, Gallia Belgica, Gallia Narbonensis, Germanere, Germania (Tacitus), Germania Superior, Julius Cæsar, Naturalis Historia, Nero, Plutark, Rhinen, Ridder (romersk), Roma, Tacitus.
Alpene
Alpene er Europas største fjellmassiv og utgjør et areal på cirka.
Alpene og Helvetikere · Alpene og Plinius den eldre ·
Antikken
Antikken er en lang tidsperiode av kulturhistorien ved Middelhavets greske og romerske sivilisasjoner, samlet den gresk-romerske verden, fra rundt 700 f.Kr. til rundt 500 e.Kr.
Antikken og Helvetikere · Antikken og Plinius den eldre ·
Gallia Belgica
Provinsens beliggenhet Romerske Provinser under Trajan (117 n. Chr.) Provinsen Belgica I etter forvaltningsreformen under Diokletian Gallia Belgica, senere bare kalt Belgica, var en av de tre romerske provinser, som ble laget under oppdelingen av Gallia under Augustus; de to andre var Gallia Lugdunensis i midten og Gallia Aquitania i sørvest.
Gallia Belgica og Helvetikere · Gallia Belgica og Plinius den eldre ·
Gallia Narbonensis
Gallia Narbonensis (latin for «Gallia i Narbonne», fra dens fremste bosetning) Bowman, Alan K.; Champlin, Edward; Lintott, Andrew, red.
Gallia Narbonensis og Helvetikere · Gallia Narbonensis og Plinius den eldre ·
Germanere
Romerriket og Germania ca. år 100 e. Kr. ''Hermannsdenkmal'', monumentalstatue av Arminius, høvding over den germanske stammen cheruskerne som slo romerne i Slaget ved Teutoburgerskogen i år 9 e. kr., ble reist som tysk nasjonalsymbol i på 1870-tallet. En germansk familie ca. 300 framstilt i et tysk draktleksikon fra slutten av 1800-tallet. Antrekkene er fantasifulle tolkninger av arkeologiske funn. De germanske folkene (latin: Germani) eller germanerne er en kategori nordeuropeiske etniske grupper.
Germanere og Helvetikere · Germanere og Plinius den eldre ·
Germania (Tacitus)
Utsikt over skogkledte Nürburg i dagens Tyskland. Germania (latinsk tittel: De Origine et situ Germanorum), skrevet av Gaius Cornelius Tacitus rundt år 98, er et etnografisk arbeid om germanske stammer utenfor det romerske riket.
Germania (Tacitus) og Helvetikere · Germania (Tacitus) og Plinius den eldre ·
Germania Superior
Provins beliggenhet i Romerriket. Germania Superior eller Øvre Germania var en romersk provins fra år 90 e.Kr.
Germania Superior og Helvetikere · Germania Superior og Plinius den eldre ·
Julius Cæsar
Gaius Julius Cæsar (på klassisk latin skrevet GAIVS IVLIVS CAESAR, klassisk latinsk uttale muligens, født 12. eller 13. juli 100 f.Kr. i Roma, død 15. mars 44 f.Kr. i Roma) var en romersk militær leder, politiker, forfatter og diktator. Han spilte en viktig og avgjørende rolle i den gradvise overgangen fra den romerske republikk til Romerriket og keiserdømmet. Selv var han ikke keiser, men hadde sine embeter innenfor rammen av republikken. I år 60 f.Kr. gikk Cæsar i en politisk allianse, det første triumvirat, med Crassus og Pompeius og kom til å dominere romersk politikk i flere år. Deres forsøk på å samle makt via populistisk taktikk, ble motarbeidet av det romerske senatet som ble ledet av en konservativ elite. Blant dem Cato den yngre med jevnlig støtte fra Cicero. Med Cæsars erobring av Gallia, dagens Frankrike og Belgia, nådde den romerske republikken frem til atlanterhavskysten og Nordsjøen. I år 55 f.Kr. ledet han den første invasjonen av Britannia. Disse bedriftene ga ham en enestående militær makt og truet å formørke Pompeius' rang. Maktbalansen ble ytterligere forstyrret ved Crassus' død i år 53 f.Kr. Politisk omgruppering i Roma, førte til sist til en stillingskrig mellom Cæsar og Pompeius, hvor den sistnevnte tok saken opp i senatet. Beordret av senatet om å stå til rette for ulike anklager, marsjerte Cæsar fra Gallia til Italia med sine legionærer, krysset elven Rubicon i 49 f.Kr. Det utløste en borgerkrig, hvor Julius Cæsar til sist sto igjen som den uovertrufne lederen av den romerske verden. Etter å ha tatt kontroll over styringen, begynte han med omfattende reformer av det romerske samfunn og regjeringen. Han sentraliserte republikkens byråkrati og ble til sist proklamert «diktator til evig tid». En gruppe med senatorer, ledet av Marcus Junius Brutus, snikmyrdet diktatoren på dagen Idus martiae, den 15. mars 44 f.Kr.. Dette i håp om å gjeninnføre republikken. Imidlertid ble resultatet borgerkriger, som endte med et keiserdømme under Cæsars adopterte arving Octavius, senere kjent som keiser Augustus. Mye av Cæsars liv er kjent fra hans egne redegjørelser av sine militære bedrifter, og fra andre samtidige kilder, hovedsakelig Ciceros brev og taler, samt historieskrivningen til Sallustius. De eldste biografiene om Cæsar av Suetonius og Plutark, er også viktige kilder. Cæsars egne tekster, som hans bok om krigen i Gallia, De Bello Gallico (gallerkrigen), er på grunn av sitt stilrene språk fortsatt standardpensum for begynnerkurs i latin. Hans liv har også vært inspirasjon til en rekke kunstverk, som Shakespeares skuespill Julius Cæsar, foruten også en rekke skjønnlitterære bøker og populære filmer.
Helvetikere og Julius Cæsar · Julius Cæsar og Plinius den eldre ·
Naturalis Historia
Naturalis Historia. Naturalis Historia er et stort vitenskapelig verk eller en encyklopedi skrevet av Plinius den eldre.
Helvetikere og Naturalis Historia · Naturalis Historia og Plinius den eldre ·
Nero
Nero (latin: Claudius Cæsar Augustus Germanicus (født 15. desember 37, død 9. juni 68), I Hieronymus' krønike heter det at Nero satt ved makten i tretten år, syv måneder og 28 dager, slik at en regjeringstid som begynner 13. oktober 54 ender 9. juni 68, eller 11. juni; Cassius Dio, og Flavius Josefus: Den jødiske krig, 4, 9, 491, oppgir tretten år og åtte måneders varighet. født Lucius Domitius Ahenobarbus, også kalt (50–54 e.Kr.) Nero Claudius Drusus Germanicus, var den femte og siste keiseren av det julo-claudiske dynastiet. Jarus, Owen (8. oktober 2013):, Live Science Den 25. februar i 50 ble han arving til tronen etter sin grandonkel og stefar Claudius. Nero var sønn av Agrippina den yngre, søster av keiser Caligula, i hennes ekteskap med Gnaeus Domitius Ahenobarbus. Hun ble senere gift med sin onkel, keiser Claudius, som adopterte Nero med navnet Nero Claudius Cæsar og ble hans arving og etterfølger. Som Claudius ble Nero keiser med samtykke av pretorianergarden. Neros mor, Agrippina, var antagelig deltakende i Claudius’ død og Neros nominasjon som keiser. Hun dominerte Neros tidlige liv og beslutninger inntil han fortrengte henne og fem år inn i sitt styre fikk han henne myrdet. I løpet av sine første år som keiser var Nero tilfreds med å bli ledet av sin mor, sin lærer Lucius Annaeus Seneca og sin pretorianske prefekt, Sextus Afranius Burrus. Etter hvert som tiden gikk begynte han å delta mer aktivt og mer uavhengig i regjeringen og utenrikspolitikken. I løpet av hans styre utførte den respekterte general Corbulo en vellykket krig og forhandlet fram en fredsavtale med Partia. Hans general, Suetonius Paulinus, knuste et betydelig opprør i romersk Britannia, ledet av den britonske dronning Boudicca. Det bosporanske rike ble kortvarig under Romerriket, og den første jødisk-romerske krig begynte. Nero fokuserte mye av sin oppmerksomhet på diplomati, handel og rikets kulturelle liv, beordret teatre å bli bygget og promoterte atletiske leker. Han gjorde offentlige opptredener som skuespiller, poet, musiker og ved å kjøre stridsvogn. I øynene til tradisjonalister underminerte dette hans verdighet og autoritet som person, status og posisjon. Hans overdrevne program med offentlige og private byggverk over hele riket ble finansiert med økning av skattene, noe som ble sterkt mislikt av mellomklassen og de øverste samfunnsklassene. Ulike sammensvergelser mot hans liv ble avslørt, og lederne, de fleste av dem innenfor Neros eget hoff, ble henrettet. I 66 la han til tittelen imperator til navnet sitt. Nero synes å ha vært en ytterst eksentrisk keiser, som drepte flere nærmere slektninger, inkludert sin mor, sin bror Britannicus, minst én av sine koner - Poppaea Sabina, og hennes ufødte barn samt filosofen Seneca, som ble drevet til selvmord. Keiseren anså seg selv som en stor musiker og kunstner, og viste blant annet stor interesse for de greske olympiske leker, hvor han deltok i 67, gjerne i selvoppfunnede idretter som lyrespill, hvor han alltid vant. I 68 gjorde Vindex, guvernør i det galliske territoriet Gallia Lugdunensis, opprør. Han fikk støtte fra Galba, guvernør i Hispania Tarraconensis. Opprøret til Vindex feilet i sitt umiddelbare mål, men Nero flyktet fra Roma da byens misfornøyde sivile og militære myndigheter valgte Galba som ny keiser. Nero begikk selvmord den 9. juni 68 da han fikk vite at han hadde blitt dømt til døden in absentia som offentlig fiende. Det gjorde ham til den første romerske keiser som begikk selvmord. Hans siste ord skal ha vært «Hvilken kunstner verden mister i meg.» Elskerinnen, Claudia Acte, hadde ansvaret for begravelsen hans. Hans død avsluttet det julo-claudiske dynastiet og utløste en kortvarig periode med innbyrdeskrig kjent som året med de fire keiserne. Neros omdømme i ettertiden er dårlig, vanligvis assosiert med tyranni og dekadanse. De fleste romerske kilder, som Suetonius og Cassius Dio, har gitt gjennomgående negative bedømmelse av hans personlighet og styre; Tacitus hevdet at det romerske folket mente at han var undertrykkende og korrupt. Suetonius har fortalt at mange romere mente at den store brannen i Roma i 64 var utløst av Nero for å rydde vei for et stor keiserpalass, Domus Aurea. Ifølge Tacitus ble det sagt at Nero la skylden for brannen på de kristne og lot dem brenne levende som straff, tilsynelatende ikke motivert av offentlig rettferdighet, men av personlig ondskap. En del moderne historikere har stilt spørsmål ved påliteligheten til de antikke kildene om Neros tyranniske handlinger. Noen få kilder framstiller Nero i et mer fordelaktig lys. Det er bevis for hans popularitet blant vanlige folk, særlig i Romerrikets østlige provinser, hvor en folkelig legende oppsto at Nero ikke hadde dødd og ville komme tilbake. Minst tre ledere av kortvarige og mislykkede opprør framstilte seg som «den gjenfødte Nero» for å skaffe seg folkelig støtte.
Helvetikere og Nero · Nero og Plinius den eldre ·
Plutark
Plutark (ca. 46-120) skrev ''Moralia'' og flere andre verk innen historie og biografi. Plutark (gresk: Πλούταρχος; født ca. 45, død ca. 120) var en gresk historiker, biograf og essayist.
Helvetikere og Plutark · Plinius den eldre og Plutark ·
Rhinen
Rhinen (tysk: Rhein, fransk: Rhin, nederlandsk: Rijn) er en av de viktigste elvene i Europa.
Helvetikere og Rhinen · Plinius den eldre og Rhinen ·
Ridder (romersk)
Ridderne (equites) under Romerriket var de som lå hakket under senatorene i innflytelse, og som ikke søkte seg til embeter.
Helvetikere og Ridder (romersk) · Plinius den eldre og Ridder (romersk) ·
Roma
Serviusmuren Roma (også kalt Rom) er hovedstaden i republikken Italia og i tillegg hovedsete for Den hellige stol og Malteserordenen, hvilket begge anses som suverene.
Helvetikere og Roma · Plinius den eldre og Roma ·
Tacitus
Publius (eller Gaius) Cornelius Tacitus (født ca. 56, død ca. 120 e.Kr.) var en romersk senator og historiker.
Listen ovenfor gir svar på følgende spørsmål
- I det som synes Helvetikere og Plinius den eldre
- Det de har til felles Helvetikere og Plinius den eldre
- Likheter mellom Helvetikere og Plinius den eldre
Sammenligning mellom Helvetikere og Plinius den eldre
Helvetikere har 100 relasjoner, mens Plinius den eldre har 130. Som de har til felles 15, er den Jaccard indeksen 6.52% = 15 / (100 + 130).
Referanser
Denne artikkelen viser forholdet mellom Helvetikere og Plinius den eldre. For å få tilgang til hver artikkel som informasjonen ble hentet, vennligst besøk: