Raskere tilgang enn browser!
14 relasjoner: Antikkens Hellas, Aristokrati, Cæsars borgerkrig, Den romerske republikk, Det romerske senatet, Farsalos, Hellas, Julius Cæsar, Optimatene, Pompeius, Popularene, Sult, 48 f.Kr., 9. august.
Antikkens Hellas
Zevs-tempelet i sørøst. Mange polis-byer hadde sin Akropolis Antikkens Hellas kan avgrenses, tidsmessig og geografisk, til henholdsvis en nesten tusen år lang periode i gresk historie frem til kristendommens gjennomslag, og til et område som utover dagens Hellas omfattet mye av middelhavs- og svartehavsområdene.
Ny!!: Slaget ved Farsalos og Antikkens Hellas · Se mer »
Aristokrati
Aristokrati er en form for regjering som blir utøvet ved en liten, privilegert herskerklasse.. Oxford English Dictionary. Desember 1989. Arkivert fra den 29. juni 2011. Begrepet er avledet fra greske aristokratia i betydningen «styret til de beste». På den tiden da begrepet ble opptatt i gresk i antikkens Hellas, oppfattet grekerne det som styret til de best kvalifiserte borgerne — og da som regel i sett på som en bedre styreform enn monarkiet, styret til et enkeltindivid som styrte grunnet sin avstamning. I senere tider ble aristokratiet oppfattet som styret til en privilegert gruppe, rike godseierne som fungerte som en adel som misbrukte sine privilegier til styre kun for egen vinning, og ble først utfordret av tyranniet, og deretter av demokratiet (se artikkel Demokratiet i Athen). Innenfor politisk teori har det alltid vært ulike meninger om hva som er «beste». Det politiske konseptet som utviklet seg i antikkens Hellas hvor et styrende råd av ledende borgere ble gitt styrende makt sto i kontrast til direkte demokrati hvor et råd av borgere ble utpekt som bystatens «senat». Grekerne mislikte konseptet med en konge, men da deres demokratiske system falt, kom aristokratiet tilbake. I aktuell politikk skilles det mellom styreformer som sikres makt gjennom arv (aristokrati), og styreformer med grunnlag i ikke-arvelige minoritetsgrupper og politiske partier (oligarki). Som følge av at begrepet «styre av de beste» defineres som styre av en utvalgt gruppe, er oligarki også blitt sett på som en korrupt form for aristokrati. I sin bok Leviathan (1651) beskrev den engelske filosofen Thomas Hobbes et aristokrati som et system hvor kun en liten del av befolkningen representerte regjeringen.
Ny!!: Slaget ved Farsalos og Aristokrati · Se mer »
Cæsars borgerkrig
Cæsars borgerkrig (49–45 f.Kr.), også kalt for Den store romerske borgerkrigen, var en av de siste konfliktene i den romerske republikk før etableringen av det romerske prinsipatet (keiserdømmet).
Ny!!: Slaget ved Farsalos og Cæsars borgerkrig · Se mer »
Den romerske republikk
Den romerske republikk (latin: Res publica Romana) er betegnelsen på styreformen for byen Roma og oldtidens romerske sivilisasjon.
Ny!!: Slaget ved Farsalos og Den romerske republikk · Se mer »
Det romerske senatet
Senatet (fra latin egentlig «forsamling av de eldste», av senex, «gammel») var Romerrikets rådsforsamling, det høyeste rådet til staten i antikkens Roma, bokstavelig «de eldres råd eller forsamling».
Ny!!: Slaget ved Farsalos og Det romerske senatet · Se mer »
Farsalos
Farsalos (gammelgresk: Φάρσαλος; latin Pharsalus, nygresk Φάρσαλα, Farsala) er en by i Thessalia-distriktet i Nord-Hellas.
Ny!!: Slaget ved Farsalos og Farsalos · Se mer »
Hellas
Hellas, offisielt Den hellenske republikk, er en republikk i Sørøst-Europa på den sørlige enden av Balkan.
Ny!!: Slaget ved Farsalos og Hellas · Se mer »
Julius Cæsar
Gaius Julius Cæsar (på klassisk latin skrevet GAIVS IVLIVS CAESAR, klassisk latinsk uttale muligens, født 12. eller 13. juli 100 f.Kr. i Roma, død 15. mars 44 f.Kr. i Roma) var en romersk militær leder, politiker, forfatter og diktator. Han spilte en viktig og avgjørende rolle i den gradvise overgangen fra den romerske republikk til Romerriket og keiserdømmet. Selv var han ikke keiser, men hadde sine embeter innenfor rammen av republikken. I år 60 f.Kr. gikk Cæsar i en politisk allianse, det første triumvirat, med Crassus og Pompeius og kom til å dominere romersk politikk i flere år. Deres forsøk på å samle makt via populistisk taktikk, ble motarbeidet av det romerske senatet som ble ledet av en konservativ elite. Blant dem Cato den yngre med jevnlig støtte fra Cicero. Med Cæsars erobring av Gallia, dagens Frankrike og Belgia, nådde den romerske republikken frem til atlanterhavskysten og Nordsjøen. I år 55 f.Kr. ledet han den første invasjonen av Britannia. Disse bedriftene ga ham en enestående militær makt og truet å formørke Pompeius' rang. Maktbalansen ble ytterligere forstyrret ved Crassus' død i år 53 f.Kr. Politisk omgruppering i Roma, førte til sist til en stillingskrig mellom Cæsar og Pompeius, hvor den sistnevnte tok saken opp i senatet. Beordret av senatet om å stå til rette for ulike anklager, marsjerte Cæsar fra Gallia til Italia med sine legionærer, krysset elven Rubicon i 49 f.Kr. Det utløste en borgerkrig, hvor Julius Cæsar til sist sto igjen som den uovertrufne lederen av den romerske verden. Etter å ha tatt kontroll over styringen, begynte han med omfattende reformer av det romerske samfunn og regjeringen. Han sentraliserte republikkens byråkrati og ble til sist proklamert «diktator til evig tid». En gruppe med senatorer, ledet av Marcus Junius Brutus, snikmyrdet diktatoren på dagen Idus martiae, den 15. mars 44 f.Kr.. Dette i håp om å gjeninnføre republikken. Imidlertid ble resultatet borgerkriger, som endte med et keiserdømme under Cæsars adopterte arving Octavius, senere kjent som keiser Augustus. Mye av Cæsars liv er kjent fra hans egne redegjørelser av sine militære bedrifter, og fra andre samtidige kilder, hovedsakelig Ciceros brev og taler, samt historieskrivningen til Sallustius. De eldste biografiene om Cæsar av Suetonius og Plutark, er også viktige kilder. Cæsars egne tekster, som hans bok om krigen i Gallia, De Bello Gallico (gallerkrigen), er på grunn av sitt stilrene språk fortsatt standardpensum for begynnerkurs i latin. Hans liv har også vært inspirasjon til en rekke kunstverk, som Shakespeares skuespill Julius Cæsar, foruten også en rekke skjønnlitterære bøker og populære filmer.
Ny!!: Slaget ved Farsalos og Julius Cæsar · Se mer »
Optimatene
Optimatene («De gode menn») var en aristokratisk, politisk konservativ fraksjon i den sene romerske republikken.
Ny!!: Slaget ved Farsalos og Optimatene · Se mer »
Pompeius
Gnaeus Pompeius Magnus (Latin: CN•POMPEIVS•CN•F•SEX•N•MAGNVS) (født 29. september 106 f.Kr., død 28. september 48 f.Kr.) var en fremstående og ambisiøs romersk militær leder, provinsguvernør og politiker i det 100-tallet f.Kr.. Han kom fra en rik italiensk provinsiell bakgrunn og hans far hadde vært den første som etablerte familien blant den romerske adelen. Pompeius' umiddelbare suksess som general mens han fortsatt var svært ung gjorde det mulig å avansere direkte til hans første konsulskap uten å møte de normale kravene for posisjonen. Pompeius utmerket seg første gang som militær leder under Sullas diktatorstyre. For sine militære triumfer fikk han tilnavnet «Magnus» («den store»). Han var konsul tre ganger og feiret tre triumfer. Pompeius bidro deretter til å slå ned Spartacus' slaveopprør. For å styrke sin stilling ytterligere allierte Pompeius seg med Julius Cæsar og Marcus Crassus i det første triumvirat. Avtalen ble forseglet da Pompeius giftet seg med Cæsars eneste datter, Julia. Triumviratet ble imidlertid kortvarig; etter at Crassus ble drept i slag i 53 f.Kr., prøvde Pompeius å utmanøvrere Cæsar for å få kontroll over republikken. Dette utløste en borgerkrig mellom Cæsar og Pompeius. Krigen endte i slaget ved Farsalos der Pompeius ble slått og måtte flykte til Egypt. Der ble Pompeius forrådt og drept av Ptolemaios XIII av Egypt.
Ny!!: Slaget ved Farsalos og Pompeius · Se mer »
Popularene
Popularene (latin populares, «de folkelige») var en løst sammenknyttet politiske allianse i den sene romerske republikken.
Ny!!: Slaget ved Farsalos og Popularene · Se mer »
Sult
pikebarn under krigen i Biafra i Nigeria på 1960-tallet, som viser konsekvensene av alvorlig sult og feilernæring. Sult er en betydelig mangel på inntak av næringsstoffer, og er den mest ekstreme form for feilernæring.
Ny!!: Slaget ved Farsalos og Sult · Se mer »
48 f.Kr.
Ingen beskrivelse.
Ny!!: Slaget ved Farsalos og 48 f.Kr. · Se mer »
9. august
9.
Ny!!: Slaget ved Farsalos og 9. august · Se mer »
